En kald desemberdag tilbake i 1987 pressa flere hundre mennesker seg sammen inne i et altfor lite gravkapell på Nordre gravlund i Skien. Enda flere stod ute i kulda. De var så mange som ville ta et siste farvel her på jord med en av det forrige århundrets største predikanter i Norge, omstridte og folkekjære Aage Samuelsen.
Den svarte gospelsangerinna Ruth Reese åpna samværet med «Oh Lord, He Did The Best He Could, So Give Him A Crown» – en sang hun hadde tilegna sin venn Aage. Hennes sjelfulle innlevelse i sangen frambrakte høylytt gråt nede i benkeradene. Også mange av pressefolka som var kommet for å dekke «Broder Aage» si siste avreise, kjente klumpen i halsen.
På den kalde murveggen bak Reese hang en håndskrevet plakat med en siste hilsen fra ei anna venninne, Laila Preikschas, best kjent som «Cowboy Laila».
Lenge før sin død hadde Aage gitt klar beskjed om hvordan begravelsen hans skulle være. Helt enkel, ingen ringende kirkeklokker og ingen prest. Til å forrette hadde familien derfor spurt frimenighetsmann, KrF-politiker og odelstingspresident Kåre Kristiansen.
Mens de frammøtte avslutta minnestunda med å synge Aages fantastiske sang, «O, Jesus du som fyller alt i alle», hadde to forfrosne sjeler i utslitte klær trengt seg inn i kapellet, og helt fram til kista. Det var to venner av Aage fra byens tørste gatemiljø. De hadde klart å sanke sammen slanter nok til noen blomster og en siste dypfølt hilsen: – Vi kommer snart etter, vi!
En av de som var der i gravkapellet denne førjulsdagen i 1987, var gutten Raymond Rissmann – Aages barnebarn. Gutten er for lengst voksen. Og i dag er han pastor i Filadelfia på Birkeland.
BA møter han på en ettermiddag med snøfokk nå i desember, i menighetens lokaler på Blåsenberg.
Raymond minnes godt bestefarens begravelse.
– Det sterkeste minnet fra den dagen i gravkapellet på Falkum, er da «Frank Blondi» og «Lille Kjell» gikk fram til kista og tok farvel med bestefar. De holdt til blant alkoholikerne nede i byen, og kjente jo bestefar derfra. For min del var dette også mitt farvel med bestefar.
(Foto utlånt av R. Rissmann)
I oppveksten tilbrakte Raymond mye tid hos mormor Lisa (Elisabeth) og bestefar Aage på Bakken i Skien. På mange måter var dette heimen hans.
– Mormor var limet hjemme. Livet var tøft for dem.
– Mamma var mye ute på sjøen – uten mormors velsignelse. Og jeg husker jul på Bakken. Det var trangt økonomisk. Ingen overflod på mat og klær og julegaver. Men det var mye varme og kjærlighet og omtanke.
– I perioder hadde bestefar det vanskelig. Han hadde temperament, men vi var aldri redd ham. Når jeg prøver å se det utenfra – hver gang bestefar kom inn i rommet, var han en autoritet og stor personlighet. En mann man hadde respekt for, forteller Raymond.
På Bakken bodde han hos mormor sammen med søstrene Conni og Monica. Og mamma var ikke bare ute på sjøen. Men hun hadde sine ting som var vanskelig.
– Livet til mamma var ikke bare lett, men vi var veldig glade i hverandre. Mamma var en snill dame
Foreldrene ble skilt da Raymond var fire år gammel.
– Da de mista Bakken, kom pappa fra Sverige og henta oss. Mamma var mye borte i den perioden, og Conni og jeg måtte ta farvel med Monica som ble igjen. Det var tøft da vi reiste til Sverige uten Monica.
Vi merker at dette er et veldig sårt minne for Raymond.
Åra videre fylte han med rus, mye rus, kriminalitet og oftest uten å ha noen heim å være i. Hele 15 år var han uten fast bolig.
– Jeg gikk på gata i mange juler. Jeg gikk rundt på stoff og titta inn i julevinduene hos folk, og ønska at jeg var der. Jeg satt alene på en liten hybel, og hadde ikke et knekkebrød en gang. Dessverre har det blitt mange år i fengsel. Der fikk jeg i hvert fall et julemåltid, forteller pastoren.
Dommene for vinningsforbrytelser var mange.
– Jeg ble putta i Arendal fengsel samme dag som pappa døde i 1990. Men jeg fikk permisjon, så jeg fikk være med i begravelsen.
Det skulle gå over ti år til før livet til Raymond tok ei ny retning – og den var radikal.
– Jeg ble frelst gjennom Ludvig Karlsens arbeid. Det skjedde 14. oktober i 2002, og stedet var Evangeliesenterets inntakssenter i Jernbanegata i Porsgrunn.
– Der og da ble jeg frelst for all trang til heroin og amfetamin. Jeg hadde forsøkt å slutte mange ganger før, men klarte aldri å bli fri fra «nissen» – trangen til rus.
Da var Raymond blitt 37 år gammel.
– Det sjokkerte meg å se at Jesus eksisterte. Plutselig ble himmelen nær. Jeg gråt og gråt. Og jeg som ikke hadde grått siden jeg var guttunge. Siden har det holdt. Jeg har aldri snudd meg etterpå, jeg visste at jeg endelig var hjemme, forteller pinsepastoren med overbevisning.
Evangeliesenteret, som hører inn under pinsebevegelsen, er Norges største tiltak innen rusomsorg. Arbeidet ble starta for 40 år siden av de tidligere rusmisbrukerne Lise og Ludvig Karlsen. Mottoet til senteret er: Ennå er det håp.
Fra inntakssenteret i Porsgrunn dro Raymond raskt til Evangeliesenterets bibelskole på Østerbo litt nord for Halden. Der ble han i to og et halvt år.
Da BA forleden møtte Raymond på Filadelfia, hadde han med seg gitar og sang for oss. Heime har han flere gitarer.
– Den første gitaren kjøpte jeg for mine eneste 1.600 kroner bare 14 dager etter at jeg ble frelst. Og hjemme har jeg en av gitarene til bestefar. En Martin-gitar. Jeg har selv skrevet mange sanger og gitt ut én CD.
Til praten vår hadde Raymond også tatt med bestefarens gullplata-trofé for «Det er vekkelsesluft over landet».
(Foto utlånt av R. Rissmann)
Aage Samuelsens plater var svært populære. Han solgte hundretusener, og det hendte at han lå med flere album samtidig på VG-lista. «Det er vekkelsesluft over landet» solgte alene over 100.000 eksemplarer.
Sin første «turné» hadde visst Raymonds bestefar allerede før andre verdenskrig. Og det sies at han med gitaren på ryggen gikk til fots helt fra Skien, gjennom Vestfold, og så tok ferja over Oslofjorden og vandra videre ned til Halden – for få tak i litt etterlengta penger i fattigdommen. Seinere fikk han et virkelig stort publikum på sine møter og konserter.
Da Raymond allerede var en rusa tenåring, i 1983, satte bestefaren publikumsrekord på Momarken på Mysen med nær 25.000 tilhørere. Dagen etter kom det 10.000 for å oppleve ham på torvet i Hønefoss.
Det hendte at Aage fikk spørsmål om hva han ville gjøre med barnebarnet sitt Raymond? – Ingenting, Gud har en plan med ham, var svaret.
– Bestefar trodde på meg, sier Raymond.
– Jeg er sangevangelist i kallet, og nå er jeg pastor.
Pastor i Filadelfia på Birkeland ble han i februar i år.
– Jeg utdanna meg til fagarbeider, med beste karakter, og jobber i dag for Vennesla kommune. Drømmen er å være pastor på heltid her i menigheten. Etter 18 år i det offentlige skolesystemet ønsker jeg å gjøre noe annet.
– Dette skal ikke være en pastorstyrt menighet. Men en menighet fylt av glede, frihet og begeistring. Så formaner vi bare hverandre. Ånden må få virke på oss som kommer til møtene.
Mange litt eldre på Birkeland kjenner dagens lokaler til Filadelfia fra tida de sjøl gikk på skole der. Nå er noen av klasseromma slått sammen, men noe stort og praktisk møtelokale er det ikke.
– Visjonen, drømmen og bønnen er at vi skal ha et nytt Filadelfia på Birkeland om to-tre år. Kanskje før, forteller pastoren.
De er i positiv dialog med kommunen. Og har tilbud på ei privat tomt ved innkjøringa til Natveitåsen.
Litt lenge framme i dagens avis kan vi i juleevangeliet lese at Josef tok Jesu unge mor, Maria, hjem til seg. Raymond fant si unge hustru, Helen, på bedehuset på Homstean. Hun er 20 år yngre enn ham. De tre barna deres bærer de bibelske navna Daniel Elias, Jakob Emanuel og Hanna Elisabeth. Sistnevnte er oppkalt etter Raymonds kjære mormor, Elisabeth – ofte kalt Lisa.
Familien har bygd seg nytt hus ovenfor Jeppestøl i Iveland. Der skal også i år feire jul i heimen sin.
– Ja, vi feirer virkelig jul, halleluja! Julen handler jo om Jesus.
– Som kristen løfter jula blikket mitt. Jeg er så takknemlig for at jeg kan feire jul sammen med min flotte kone og tre nydelige barn. Uten Jesus hadde jeg garantert lagt «seks fot under». Å feire jula med familien min er nåde over nåde, sier pastoren i Filadelfia.
