Vi mennesker har en tendens til å engasjere oss i saker som vi har liten mulighet til å endre, mens vi er foruroligende stille i saker der vi hver og en kan gjøre en stor forskjell. Mobbing er en slik sak.
Siste ukers historier fra mobbeofre og deres pårørende har satt dype spor i hver og en av oss. Vi kan nesten ikke tro det vi leser og sjokkerende må vi konstaterer at det gode oppvekstmiljøet vi skryter av har noen mørke baksider. Ofrene synes å være tilfeldige utvalgte, men mønstret er det samme. En alene mot den sterke horden av mobbere. Det verste er at offeret føler seg oversett av de som er satt til å forhindre ugjerningen.
For alle de som opplever mobbing så er skolen det verste stedet å være. Det er en plass de er dømt til å oppholde seg store deler av barndommen. De kan ikke velge skole, ikke velge lærere og ikke velge klasse. Sammen med sine foreldre kan de velge boplass og skolevei, men det blir en mager trøst når resten av dagen blir et mareritt for den utsatte. Derfor hviler det et stort ansvar på skolen og dens leder når mobbesaker oppstår. Et ansvar som mobbeofre ikke føler blir tatt.
Det er utarbeidet utallige dokumenter og systemer som skal få bukt med problemet uten at det synes å ha hjulpet nevneverdig. Ofte blir slike tiltak veldig byråkratiske og tungrodde og har dermed liten effekt. Videre har også siste ukers sterke historier stilt spørsmål med hele metodikken skolen har for å bekjempe mobbing. Det kan faktisk virke som at det er den som blir mobbet som sitter med ansvaret. Jeg håper ikke at dette er en vedtatt og opplest praksis. I så fall blir jeg virkelig bekymret.
At det til syvende og sist er mobberen som har det største problemet kan vi sikkert være enig i. Det legitimerer imidlertid ikke at man kan ødelegge livet for andre. At mobbeofre i vår kommune har fått beskjed om å vende det andre kinnet til og at det er fordi at mobberen ikke har det bra hjemme at vedkommende slår og plager, det er helt uforståelig. Bare det at barn blir pålagt å rette opp i konflikten sjøl er uforståelig. Aller mest fordi de er dømt til å møte fram til mobberen hver dag i hele skoleløpet.
Jeg har full forståelse for at skolen har en stor oppgave å fylle hver dag med knappe ressurser, men det er nå en gang slik at det er de som jobber i skolen har ansvaret i de timene våre barn tilbringer der. Da er det også viktig at foreldre stoler på og har tillit til at de konfliktene som oppstår blir løst så raskt som mulig og med metoder som beskytter den svake part – den som blir mobbet.
Så kan vi undre oss over hvordan mobbing oppstår og hvem som blir en mobber. Spørsmålet er nok både komplisert og sammensatt der hver og en av oss må ta et ansvar. Holdningen til barn er ofte et speilbilde av holdninger til voksne. Uten å tenke over det legitimerer vi handlinger når vi utbasunerer rasistiske holdninger rundt middagsbordet. Det samme gjelder de homofile. For noen er de ennå ikke akseptert i vårt samfunn og blir behandlet deretter. Mobbingen i skolegården kan være et resultat av hva man leser og hører fra de voksne, nærmest en tillatelse til ugjerningen.
Det kreves også handling fra politiker. Det kan være lettere sagt enn gjort. Det er vanskelig å fjerne mobbing gjennom vedtak. Vi får tilstandsrapporter om trivsel på skolen og elevundersøkelser gir oss en pekepinn om hvordan den enkelte har det i skolehverdagen. Vi har vedtatt at fastleger skal inn når en sak oppstår og må ha tillit til at det blir fulgt opp, noe det ikke alltid blir. Jeg tror dessverre at løsningen ikke ligger i politiske vedtak, men holdningen og oppførselen til deg og meg.
Vi kan alle på hver vår kant i det daglige gjøre en innsats for å bekjempe mobbing. Hvordan vi snakker og oppfører oss. Hva vi skriver i kommentarfeltet i sosiale medier og hvor rause og tolerante vi er ovenfor de som etter vår egen mal er unormale. Og ser vi et overgrep, fysisk eller psykisk, så må vi bry oss. Da kan vi gjøre en endring, kanskje en avgjørende endring.
Arild Windsland
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
