Veteran Arvid Falander var offiser i FN-styrkene på Balkan

Til søndag, 8. mai, er det Frigjørings- og veterandagen. Vi har i den forbindelse møtt Arvid Fallander, den tidligere politimannen og offiseren fra krigen på Balkan.

Arvid bor nå på Væting og ble pensjonert som politimann i fjor. Han har to barn, en datter og en sønn, og er skilt. Nå er han kjæreste med Astrid.

Han startet sin skolegang på Møglestu vgs, før han tok befalsskolen ved Hærens våpentekniske avdeling på Hønefoss. Pliktåret tok han både på Setermoen ett halvt år og det siste halve året på Gimlemoen.

Så gikk han tre år på det som den gang het Telemark distriktshøyskole. Der studerte han grunnfag og mellomfag idrett og miljøkunnskap. Deretter ble det politiskolen i Oslo.

Hans første tjenesteår hadde Arvid i Risør og Arendal mellom 1990 og 1997. Deretter ble det Kristiansand, der han begynte å trene sammen med sin første hund. Siden har han hatt tre hunder som har drevet med ettersøk av mennesker, og med narkotikasøk. Han har hatt tre hunder, Fant, Rumba – og den siste Joker, som fortsatt er boende hos Fallander. Den er i sitt niende år og gikk av som pensjonist sammen med sin eier.

– Jeg hadde en fin tjeneste i politiet og det var en svært trivelig jobb, med mange flotte medarbeidere. I mine mange yrkesoppdrag gjennom årene, så er det naturlignok mye som man ikke kan snakke om, forteller Arvid.

– Men opplevelsen av å finne et menneske i live, sammen med en hund, er en stor, sterk opplevelse for meg, hunden og naturlignok de pårørende. Liv og helse er politiets viktigste oppgave i samfunnet.

– Hvorfor FN-tjeneste, spør vi?

– Først så vurderte jeg å søke meg ned til Libanon på begynnelsen av 90-tallet, men det gikk litt fra meg. Så dukket muligheten opp igjen da konflikten i det gamle Jugoslavia dukket opp. Jeg var ungkar på den tiden og var nok også drevet av nysgjerrighet og eventyrlyst. Så i 1993 søkte jeg meg til Balkan og dro ned dit i oktober samme år, og tjenestegjorde frem til oktober i 1994, til sammen ett år.

– Jeg var stasjonert i hovedkvarteret i Zagreb i Kroatia under hele tjenesten, men hadde hele gamle Jugoslavia som arbeidsområde. Dette var en storby (på størrelse med Oslo) som fungerte mer eller mindre som vanlig. Det eneste var at bybildet var preget av mye militært personell fra mange land, og militære kjøretøy, forteller Arvid.

– Jeg var MP-offiser og var løytnant og nestkommanderende i troppen ved hovedkvarteret som lå ved Zagreb lufthavn. I troppen vår var det både norske, svenske, franske og nederlandske soldater, og språket var naturlignok engelsk.

– Jobben vår gikk mye ut på etterforskning, ordenstjeneste og patruljetjeneste. Og oppdraget vårt gikk mye ut på å jobbe med det lokale politiet i Zagreb, men også mange andre steder i Jugoslavia. Vi samarbeidet mye med franske styrker i min tid der nede. Da hadde også Frankrike en general som styrte hele operasjonen på Balkan.

– Hvordan var tjenesten og hvilke utfordringer kunne dere komme opp i?

– Det var naturlignok en spesiell tjeneste, men også en artig og flott opplevelse, på tross av omstendighetene. I gitte situasjoner kunne man selvsagt havne i en del utfordringer.

– Jeg var mye rundt i Jugoslavia og spesielt i Serbia og Bosnia hadde vi en del oppdrag. Og naturlignok var det mye jobb langs de ulike grensene. I Sarajevo var det spesielt og se Olympiastadion fra 1984, bare ti år tilbake – der stadion når vi var der, var bygd om til en stor kirkegård.

– Utfjordingene kom ofte i situasjoner der vi drev etterforskning. Dette kunne være hendelser innad i de ulike tjenestelandene. De tøffeste oppdragene hadde vi der det var foregått massedrap, i landsbyer for eksempel. Der måtte vi samarbeide med det lokale politiet og oppgavene kunne være svært krevende, forteller den tidligere militærpoliti-offiseren.

– I 1993 til 1996 var Thorvald Stoltenberg FN`s fredsmekler på Balkan. Han hadde vi mye med å gjøre og han pratet jeg mye med i tjenesten. Han bodde i hovedkvarteret der vi bodde. Når Stoltenberg skulle ut på oppdrag i Zagreb henvendte han seg alltid til vår avdeling, og ønsket at mannskap fra vår tropp skulle være med på eskorten. En av disse turene var til presidenten i Kroatia på den tiden, Franjo Tudjman, der jeg var eskorteleder.

– Jeg var ofte eskortesjef når Stoltenberg skulle på besøk eller på inspeksjon rundt om på Balkan. Jeg minnes han som en utrolig flott person, leder og medmenneske. Julaften der nede husker jeg godt. Det var den sprø svoren på ribba, og at Stoltenberg var sammen med oss hele kvelden og holdt en utrolig fin tale. Når jeg skulle møte på kontoret hans, var det aldri noen høytidsfraser. Vi håndhilste og så gikk praten om oppdrag og tjeneste. Han var alltid en person som lyttet, forteller Arvid.

– Før slike oppdrag var det mye planlegging, der vi gikk igjennom hver minste detalj på gjennomføringen.

– Tjenesten innebar selvsagt også dokumentasjon på krigsforbrytelser. Rapportene våre etter slike oppdrag gikk deretter videre oppover i FN-systemet, sier veteranen fra Birkenes.

– Vi ble normalt tatt godt imot de fleste stedene. Men det var spesielt serberne som hadde et godt øye til oss nordmenn. Dette hadde nok noe med at nordmenn hjalp en del serbere som satt i fangenskap i Norge under 2. verdenskrig.

Vi nærmer oss slutten av besøket hos Arvid oppe på Væting. Men vi må høre med han om det er noe han husker av kontrastene fra sin tid i det gamle Jugoslavia og her hjemme.

– Jeg husker godt min første «leave» (ferie) hjemme i Norge. Da jeg kom hjem til gardiner og blomster i vinduene i våre norske hjem. Dette var aldri noe vi så ute i tjenesten vår i Serbia, Bosnia og de andre landene. Der var vinduene oftest kun vinduer, og av og til ikke en gang et vindu.

Vi drar fra Væting der Arvid og hunden Joker fortsatt har mye av samarbeidet fra sin polititjeneste. En hund og eier med en sjelden kjemi.

Skal man bruke ordet dedikert, så gjelder det definitivt når man skal beskrive Arvid Falander.