Kjære alle gode sambygdinger.
Nå var det godt å skrive litt til dere igjen. Og denne gangen blir det en god blanding av både alvor, personlige betraktninger og fremtidshåp.
Julen ringes snart inn, og julefreden skal på nytt senke seg over oss.
Men fred er ingen selvfølgelighet. Noe vi alle har kjent på kroppen dette året. Vi er heldige som lever i et land hvor vi faktisk kan si akkurat det, at vi har fred i landet vårt. For det siste året har vist oss hvor sårbar denne freden er, og vi har fått mange nye naboer og sambygdinger fra land hvor freden ikke lenger er en selvfølge. I tillegg har vi selv også kjent på kroppen bekymringene for hvor nærme krigen er, med utsolgte hyller med jod tabletter på apotekene og økt beredskapsnivå i hele landet.
jeg vil takke dere for den omtenksomheten, samarbeidsviljen, frivilligheten og rausheten som dere har vist dette året hvor vi har bosatt 70 flyktninger på under ett år. Aldri før i Birkeneshistorien har vi gjort det, og det har vært helt nødvendig. Så tusen, tusen takk til dere alle i kommunen, næringsliv, frivillige lag og foreninger og enkelt personer i kommunen!
Til neste år skal vi hjelpe 40 nye mennesker fra flukt og gi dem et pusterom i fred. Og jeg håper hjertevarmen dere har vist til nå, også møter disse menneskene når de kommer. Sammen er vi sterkere.
Så har det sannelig også vært et år som har bydd på mange utfordringer, enten vi har blitt direkte berørt eller kjenner noen nær oss som har fått en litt vanskeligere hverdag, der de økonomiske inntektene ikke lenger står i stil med utgiftene. Lille Norge og lille Birkenes har ikke unngått å kjenne på de globale og nasjonale utfordringene (selv om vi er skånet mer enn resten av Europa) med økte priser, økte renter eller bekymringer for egen arbeidsplass, mens andre kjenner på ensomheten, for å nevne noe. Det har strammet ekstra til i lommebøkene våre og for flere er smertegrensen nådd. Jeg skulle ønske jeg kunne svinget en tryllestav og fikset alt i en fei. Men jeg innser at det ikke er like enkelt gjort som sagt. Selv om jeg er ordfører i et parti som sitter i regjering, så ser jeg dessverre at det ikke finnes noen quick fix.
Jeg kjenner på bekymringen for enkelte mennesker i kommunen vår og jeg håper at alle vil komme seg gjennom denne «kneika» med helse og trygghet i behold. Selv kan jeg si med hånda på hjertet at jeg også har kjent på tøffe tak i livet, følelsesmessig, og selv hatt bekymringer for usikkerhet rundt fremtiden. Og når jeg minnes tilbake var juletiden den verste fordi den forsterket det meste. Mange av oss har nemlig disse kjente «forstørrelsesglassene» på oss, hvor alt av følelser blir litt ekstra forsterket, og for barna er disse «brillene» i tillegg kanskje enda sterkere. En kan gjerne si til seg selv når en står midt oppi det «at livet blir tøffere enn dette» for å motivere seg til å klare å stå i «kampen», samtidig er det alltid en grense for hva vi kan tåle, for hver og en av oss.
Derfor håper jeg at vi alle er litt ekstra oppmerksomme nå inn mot jula, ser rundt oss, møter blikkene til hverandre og ser hverandre ordentlig. For kanskje oppdager vi noen som ikke har det så bra akkurat nå, være seg voksne eller barn. Og kanskje kan nettopp du bidra til å gjøre en forskjell for denne personen. Noen ganger kan et smil, en samtale være nok. Eller kanskje vil en ekstra juleoppmerksomhet i form av gave eller mat kunne redde situasjonen for noen. Det er nemlig slik også her i Birkenes, som vi ser andre steder i landet, at mennesker rundt oss kanskje ikke har det like lett i år, eller kanskje er litt ekstra ensomme. Men er det noe jeg har troen på, så er det at vi i slike små samfunn som vi lever i, har en ekstra vilje til å hjelpe når en ser det trengs. Og da håper jeg at mine antagelser er riktige og at du strekker ut hånden hvis du ser noen som trenger det litt ekstra denne julen.
Så finnes det heldigvis også utrolig masse å glede seg over inn i denne høytiden som nå venter på oss. Mange får besøk eller skal besøke sine kjære de ikke har sett på en stund. Minnene som skapes når familiene samles kan man ikke sette en prislapp på. Å se barnas øyner lyse opp når de ser bestemor eller bestefar, tante eller onkel komme på besøk i jula, er utrolig herlig.
I forrige uke var jeg på en tilstelning og en eldre mann jeg snakket med kunne fortelle at han skulle tilbringe jula med sitt oldebarn. Så fint tenkte jeg, og måtte jo av nysgjerrighet spørre hvor gammelt dette oldebarnet var. Og svaret gledet meg på en overraskende måte, kanskje fordi det var så uventet, ettersom jeg selv aldri har opplevd mine oldeforeldre. Men det finnes faktisk oldebarn i dag som er godt voksne mellom 25-30 år som er så heldige å ha oppegående oldeforeldre å feire julen med, akkurat slik dette oldebarnet har. Tenk for noen historier de kan dele! Tenk på hvilke gode samtaler man kan få på kryss av generasjoner om man bare lar hvilepulsen ta over og gir de gode samtalene tid til å vokse frem. Jeg må selv ta meg i det gang etter gang, at det er jeg kanskje ikke så flink til å gi rom for i hverdagene. Så for egen del tenker jeg at denne julen skal jeg utfordre min far til å fortelle meg noe jeg ikke vet om han, nettopp for å få fram historiene. Og tja.. hvem vet.. kanskje han skal få høre noe han ikke visste om meg også😊 Kanskje tar du også «utfordringen»?
Jeg skrev innledningsvis at jeg også har fremtidshåp. Og mitt fremtidshåp som ordfører er at kommunen vår med alle våre innbyggere skal oppleve å bli sett, oppleve å bli ivaretatt. Jeg har et håp om at jeg sammen med resten av politikerne i kommunestyret fatter gode beslutninger til det beste for dere alle. Men «Til lags åt alle kan ingen gjera» er et kjent sitat de fleste kjenner til. Derfor vil det alltid være noen som er mer eller mindre fornøyde med enkelte beslutninger. Men jeg kan med hånden på hjertet si at hvert eneste kommunestyremedlem gjør sitt beste for dere innbyggere, og jobber for at Birkenes skal være en god kommune å bo i. Det jeg ønsker å frembringe som et fremtidshåp, er at den økende polariseringen, splittelsen i sosiale medier som vi ser mer og mer, vil avta. For gjør den ikke det, er jeg oppriktig bekymret for demokratiet vårt. For at det ikke lenger vil være mennesker som stiller sin frivillighet til disposisjon i frykt for å bli gjenstand for offentlig gapestokk. Så sier jeg ikke her at man som folkevalgt ikke skal tåle å bli satt på plass ved uenigheter. Men ordlaget i debattene og kommentarene håper jeg vil mildne og bli mer konstruktive. For slik det er i dag, leser jeg mye jeg neppe tror ville blitt uttalt dersom man stod ansikt til ansikt med vedkommende man omtaler. Det gjelder like mye lokalt som nasjonalt. Bortsett fra at det lokalt kanskje blir bitte litt mer «pakket inn», men budskapene oppleves fortsatt likt.
Som jeg har skrevet i tidligere leserbrev, så ga min mor meg en visdom jeg har prøvd å bære med meg gjennom livet, og jeg deler det gjerne på nytt, da dette er ut fra hva jeg tenker svært kloke ord. Og det er at du ikke skal si noe bak ryggen til folk (eller i kommentarfelter), som du ikke hadde turt å si direkte til vedkommende ansikt til ansikt. Jeg lever kanskje i en naiv tro, men mitt fremtidshåp er fortsatt sterkt til stede når det gjelder dette. Hvorfor? Jo fordi jeg har troen på at vi har plass til, og trenger, alle slags mennesker i vårt demokrati, ikke bare de mest hardføre som «orker» å stå i de verbale stormene. For blir ordlaget for hardt, mister vi mangfoldet av folkevalgte, og vi risikerer å øke avstandene for folk enda mer. Vi trenger ulikhet i et demokrati for å ivareta ulikhetene blant våre innbyggere. Og da må vi sikre, hver og en av oss, at ordlaget vi kommuniserer med er konstruktivt og ikke splittende eller nedsettende.
Så vil jeg til slutt zoome inn igjen på julen. For i julen handler mye om hjerterom og kjærlighet til de rundt en. Og etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg skjønt (utrolig nok, siden jeg var gal etter pakker som liten) at det er ikke gavene som betyr noe, men tanken som teller. Og det fikk meg til å tenke på et sitat jeg leste for kort tid siden. Og det lyder som følger:
«Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff.
Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm»
Og jeg kunne ikke vært mer enig! Derfor håper jeg mange av dere både får føle på og la andre føle på å være omgitt av kjærligheten deres denne julen og inn i det nye året som snarlig også står for tur.
Med disse ordene vil jeg takke hver og en av dere for året som har gått, for alle gode og konstruktive tilbakemeldinger jeg har fått, og jeg ønsker hver og en av dere en gledelig og fredelig julehøytid og et riktig god nytt år!
Mange varme juleklemmer fra Ordfører Gyro
