Første skoledag etter 14 dager hjemme fordi barnet mitt var redd og totalt utbrutt, var hen på skolen igjen fredagen før vinterferien.
Skolen skulle sørge for at det var trygt og godt for mitt barn å komme tilbake. De hadde laget en fin plan og det føltes godt. Likevel ble hen sendt av gårde med hjertet i halsen. Jeg var redd, redd for at noe skulle skje.
Telefonen var på, i umiddelbar nærhet hele dagen. Klokka 12.12 kom det inn melding om at barnet mitt var blitt slått, igjen. Barnet har det vondt inni seg, står det i meldingen. Læreren hadde tatt seg god tid til å prate med hen.
Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og møtte opp på skolen. Valsa rett inn til ledelsen og krevde en forklaring på hva som hadde skjedd. Det ble samtaler med både ledelse og lærer. Jeg var så skuffa!
Hvorfor hadde de ikke klart å beskytte mitt barn? Hvorfor ser ikke de voksne hva som skjer? Hvorfor gjør de ingenting?
Hjelper fryktelig lite med beklagelser fra ledelsen, med unnskyldninger. Barnet mitt må stå i dette, det har ikke noe valg. Det er ikke ledelsen som må tørke tårer og trøste om natta, eller når hen plutselig sitter og gråter for seg selv. De få timene hen er på skolen burde de vel klare å ta vare på hen?
Etter vinterferien kom hen på skolen igjen.
Mandag ble barnet mitt slått, tirsdag ble hen klemt hardt på sidene av magen, onsdag kvelt. Det er nå en annen elev enn før, som plager barnet mitt.
Tirsdagen ringte en assistent hjem til meg, hen ville hjem. Det er greit svarte jeg, bare send barnet mitt hjem.
Jeg spurte assistenten om hen hadde hatt en fin dag. Vedkommende kunne bekrefte at det hadde hen.
Jeg ble så uendelig glad.
Så sier assistenten at vedkommende ikke kunne forstå at det hadde vært noen hendelser med mitt barn, de beskyttet hen jo så godt. De jobbet ræva av seg der borte.
Jeg svarte at da er vel kanskje det ikke bra nok med tanke på at det fremdeles var hendelser. Trenger dere flere ressurser kanskje?
Det svarer assistenten, at jeg må spørre ledelsen om i så fall.
Visst har jeg gjort det, har til og med snakka med ordføreren og kommunedirektøren om det.
Assistenten sier også at vedkommende lurer veldig på hvorfor barnet mitt ser så trist ut?
Vel, hvis man tenker på hvordan hen har hatt det på skolen i det siste, er vel ikke det så rart.
Etter disse uttalelsene velger jeg å avslutte samtalen.
Hele denne samtalen foregikk da FORAN barnet mitt, som kommer løpende hjem og kan fortelle om enda en ny hendelse hen har opplevd, uten at de voksne har grepet inn. Samtidig som hen lurer på hvorfor assistenten sa vedkommende jobbet ræva av seg. Hen ble lei seg av det assistenten sa.
Vi jobber hardt hver dag for å få hen til å gå på skolen. Vi framsnakker skolen for det det er verdt, så hen skal prøve å komme tilbake til skolehverdagen. Det føles så utrolig dobbeltmoralsk.
Tilliten er borte for lenge siden både fra min side og fra barnets side.
Hen har opplevd så utrolig mye vondt, kvelt, slått med knyttneve, slått med pinne, dytta inn i murvegg med hodet først, dytta så hen har slått knær og armer, dytta ned bratt skråning, stengt inne på mørkt rom, klora, trua med kniv, slått med isklump i ansiktet så hen fikk sår, tatt politigrep på, samtidig som hen blir trua med det ene og det andre, for å nevne noe.
Torsdag og fredag denne uka har barnet mitt igjen vært hjemme fra skolen, fordi det er så redd.
Det gjør noe med en som mor når barnet kommer hjem med sår og størkna blod på klærne.
Jeg har nå rista i absolutt alle trær for å få hjelp.
Dette er en fulltidsjobb, dagene brukes til å snakke med skolen, møter og kontakt med diverse instanser. Kveld og netter brukes på legging og å trøste barnet som drømmer vondt, og våkner.
Når er det mitt barn sin tur til å føle seg trygg på skolen?
«Grethe»
____________
Leserinnlegg
