Himmelarven til Kina – en vandring i fedrenes og misjonærenes fotspor (ny bok)

 

Forfatterens orientering om sitt bokprosjekt

Nå er bokserien om Himmelarven til Kina ferdig. Det har blitt tre tykke bøker. I bøkene har jeg prøvd å følge i Kinamisjonens, mine besteforeldre, foreldres og brors fotspor i Norge, Kina og Hongkong gjennom over 100 år.

Utgangspunktet for bokserien var hundrevis av brev, blader og bilder som min mor etterlot seg da hun døde i 2009, i en alder av 100 år. Brev helt tilbake til 1880-tallet fant jeg i hennes store brevsamling. Med dette som basis har jeg senere lest meg opp på norsk og kinesisk historie fra 1800- og 1900 tallet.

Jeg ville finne ut mer om mine forfedres oppvekst og hverdag, samt hva det var som påvirket deres valg i livet mot slutten av 1800-tallet. Det var en tid da folk flest, «almuen», i økende grad gjorde seg gjeldende i det offentlige rom, både kulturelt, religiøst og politisk. Frivillige organisasjoner i hopetall så dagens lys og bidro sterkt til et større meningsmangfold og demokratisering i Norge. Konge, kirke, embetsverk og velstående handelsmenn måtte i økende grad dele makt og innflytelse med «folk flest», ettersom de ble bedre skolert og fikk mer mot og tiltro til seg selv og sin egen sosiokulturelle gruppe. De lot seg ikke lenger tråkke på av de mektige i landet. De krevde mer innflytelse i styre og stell, og sin rettmessige plass som likeverdige borgere i landet sitt.

Farfar Olav Espegren er den røde tråden i reisens første halvdel. Etter misjonærkall som 17-åring følger vi ham til Framnes i Hardanger hvor han tilbrakte flere år på misjonsskolen. Som 23-åring dro han og ni kullkamerater fra misjonsskolen til Kina i 1902. Først med tog og båt til Shanghai. Derfra gikk ferden videre med mindre båter til Sentral-Kina, 1500 kilometer opp Yangtse-elva.

Etter språkstudier bygget de fleste av disse unge misjonærene opp hver sin misjonsstasjon i provinsene Hubei og Henan. For flere av dem ble starten ute krevende år med mye motgang, sykdom og død. Av mine besteforeldres åtte barn døde fem der ute mellom 1906 og 1921. Men i løpet av 44 år som misjonærer opplevde de også mye glede og takknemlighet blant det folket som de etter hvert ble mer og mer knyttet til, ja så nært at min aldrende og sykelige farfar ønsket selv å få sin grav i Kina, ved siden av sine fem små.

I bok to overtar etter hvert min far Agnar Espegren som reisens røde tråd. Med en oppvekst i Kina, etterfulgt av 46 år som misjonær, hovedsakelig i Kina og Hongkong, døde han 71 år gammel. Han hadde da tilbrakt over 50 julaftener i Østen. Betegnelsen «Østens hvite sønn», som Aftenposten-journalist Harald Stene Dehlin kalte en biografi om far, gav på mange måter mening. Det var i Østen han følte han hørte hjemme.

Mot slutten av bok tre trer så min eldre bror Olav Espegren inn i manesjen. Han var utdannet lege og overtok etter hvert ansvaret for fars arbeid blant Hongkongs mange narkomane.

Med dette som rammeverk blir vi i de tre bøkene godt kjent med Kinamisjonen og misjonærlivet generelt. Sorger og gleder som ofte fulgte ad endte gjerne opp med en takk til deres Himmelske far som hadde kalt dem til å fortelle hedningene om Jesus og Himmelarven. Forkynnelsen av dette budskapet hadde førsteprioritet. Personlig sorg og savn i kjølvannet av motgang og familieadskillelse, over år, havnet oftest på kontoen «Kallets smerte». For enkelte ble den kontoen både stor og krevende. For en og annen for stor.

I bøkene mine gir jeg også kultur, politikk og folkeliv stor plass. 1900-tallets Kina var en tid med mye krig, nød og død for et fattig og utarmet folk som opplevde keiserens fall i 1911-1912, krig med Japan i åtte år (1937-1945) og årtier med borgerkrig og røveruro som endte med kommunistenes seier i 1949. Etter at Formann Mao overtok som leder av Midtens rike kom så tiår med enda mer lidelse, sult, nød og død.

Siste bok avsluttes med flyktningenes liv og hverdag i Hongkong. Der fikk misjonærene bidra til å gjøre en forskjell både legemlig og åndelig for de mest trengende av de trengende. På et lite byområde som i løpet av vel 20 år fikk sitt folketall øket fra vel 600 000 til nærmere 5 millioner ble det nok å gjøre for både britiske myndigheter, Kristi sendebud og tallrike hjelpeorganisasjoner som dukket opp i kronkolonien for å tre støttende til. Det var mange som ønsket å bidra. Det førte til at denne lille prikken på kartet også ble kjent i Norge.

Hongkong var lenge også et «pustehull» mellom det lukkede Kina og verden rundt, ikke minst handelsmessig og finansielt. Det var også en viktig «lyttepost» mellom Kina og omverdenen et par tiår. De mange flyktningene som dukket opp i kronkolonien hadde alle sine historier å fortelle. Det gav verden nyttig kunnskap om hva som egentlig foregikk bak «Bambusteppet». Slik ble flyktningene et nyttig korrektiv til all kommunistpropaganda.

I dag vet vi mye mer om folkets hverdag i Kina. For misjonsfolket er det som skrives om store kristenflokker det mest oppmuntrende. Lenge fryktet man at kommunistene, med sin brutale framferd overfor religiøse- og regimekritikere skulle klare å undertrykke kristendommen i Kina. Men det har de ikke lyktes med. Når det gjelder kristne i landet antydes det at man i dag har mellom 50-100 millioner som bekjenner seg til Jesu navn, til tross undertrykkelse og forfølgelse fra myndighetenes side mye av tiden.

 

Knut Y. Espegren

_____________

Brukerskapt