Det er snart stortingsvalg. Mandag 13. september går vi til urnene. Selv har jeg bestemt meg. Også i år vil jeg stemme Kristelig Folkeparti (KrF). Men hvorfor gjør jeg det år ut og år inn? Er det bare av gammel vane? Jeg har prøvd å sette opp noen argumenter for meg selv. Det er mi heilt personlige liste. De offisielle argumentene blir sendt ut fra partiets fylkes- og landskontor i løpet av noen få veker. Men vi har alle våre grunner til å stemme på det ene eller det andre partiet. Og her får du mine – heilt uoffisielle – punkter.
Jeg har tro på den kristne kulturarven. For ei veke siden feiret vi Olsok til minne om Olav den hellige. Mange knytter den dagen til kristningen av Norge. Den kristne kulturarven er på rask vei ut av samfunnet vårt. Barn og unge som vokser opp, har liten kunnskap om kristendommen – enten som trosretning eller som kulturfaktor. For tusen år siden ble ættestup og blodhevn byttet ut med menneskeverd og forsoning. Europas kristne kulturarv har vært en viktig inspirasjon for utforminga av menneskerettighetene. Men kanskje aller viktigst: kristendommen hjelper oss til å unngå ytterligheter i form av radikal individualisme, radikal materialisme eller radikal ensretting og kollektivisme. Kristendommen lærer om enkeltmenneskets uendelige verdi samtidig som den betoner ansvaret for nesten og fellesskapet. KrF bygger uttrykkelig på dette verdigrunnlaget – trygt forankret i sentrum av den norske partifloraen.
Kristendommen er nå under press – og jeg ser det i sammenheng med at vi glømmer en kulturarv som har hjulpet oss i tusen år, og som har bidratt til å gjøre Norge til et godt land å leve i. Selv har jeg et engasjement i abort-saken. I Norge aborteres 11 000 fostre i året. Dette er mindre enn for noen år siden. Likevel utgjør det 30 fostre hver dag. For meg er dette den viktigste politiske enkeltsaken over hodet – fordi det handler om liv og død. Jeg er dypt opprørt over det som foregår i samfunnet vårt. Likevel velger jeg å snakke lavmælt i dette spørsmålet. Heller ikke jeg lever opp til egne idealer på alle livets områder, og jeg har ingen rett til å dømme eller fordømme andre. Likevel skulle jeg ønske at vi som familier og samfunn kunne ta imot disse ufødte livene og verne om dem til en naturlig død. KrF er ett av få partier som deler mitt engasjement her.
Norge er et lite land. Og globaliseringa er vanskelig å stenge ute. Heller ikke vi er skjermet fra verdensomspennende kriser som klimaendring, mennesker på flukt, rivalisering mellom stormakter, pandemier eller opp- og nedturer i verdensøkonomien. Derfor blir Norges forhold til omverdenen mer enn et spørsmål om privat veldedighet. Det er et grunnleggende politisk spørsmål, som det er i Norges interesse å løse gjennom internasjonalt samarbeid, multilaterale ordninger og en aktiv utenrikspolitikk. Mange av disse utfordringene krever at fattige og rike land går sammen om felles tiltak. Bistand er uhyre vanskelig å gjøre effektiv og riktig. Det må ikke forhindre oss i å prøve. De siste tjue årene har fattigdommen i verden gått radikalt ned. Det forteller meg at det nytter. KrF deler mitt syn på at Norge skal føre en aktiv bistandspolitikk. Det skylder vi de av våre neste som tilfeldigvis er født inn i slum og bunnløs fattigdom. Det kunne like gjerne vært meg. Til sjuende og sist er global utjevning også den beste måten å sikre velferden i Norge i årene som kommer.
Kanskje er du helt eller delvis enig i mine synspunkter. Da kan du stemme Kristelig Folkeparti sammen med meg. Eller du er litt – eller rykende – uenig i tankene ovenfor. Da kan du prøve å sette opp di eiga liste med argumenter foran valget. Det fins helt sikkert et annet parti som passer for deg. Og heldigvis er det sånn at du har rett til å bli respektert – uansett hvilke punkter du lister opp, eller hvilken liste du legger i urna valgdagen.
