Ole Morten Vegusdal sin tale på Engesland 17. mai 2021.
«Kjære, bygdefolk! Gratulerer med dagen!
Det er gått mange år siden Norge fikk sin grunnlov i 1814. Den ble under utformingen inspirert av den amerikanske uavhengighetserklæring fra 1776, som hadde et tydelig maktfordelingsprinsipp mellom president, kongress og domstoler. Vår grunnlov ble også inspirert av en erklæring om menneskerettigheter av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Erklæringen sa blant annet at alle mennesker er født frie og like, og at all myndighet i samfunnet må utgå fra folket.
Hvorfor er grunnloven så viktig?
Grunnloven vår fastslår tre viktige prinsipper:
Folket skal styre (folkesuverenitet)
Maktfordeling (lovgivende, dømmende og utøvende makt)
Menneskerettigheter (rettssikkerhet – ingen skal kunne dømmes uten lov, tale – og ytringsfrihet)
Det er ikke meningen å holde skoletime i samfunnsfag denne dagen, men i respekt for dagen synes jeg det er greit å nevne hva som ligger til grunn for feiringen.
I år som i fjor er det begrensninger på feiringen. Vi er ikke kvitt coronaviruset enda. Vi har tilpasset oss en ny virkelighet som vi regner med er midlertidig. I det året som har gått er mye unaturlig blitt naturlig. Det er blitt naturlig å sprite oss når vi skal i butikker. Det er blitt vanlig med munnbind. Vi reagerer annerledes om folk kommer oss for nære på offentlige steder. Vår neste er blitt en potensiell smittetrussel og dermed en trussel mot vårt eget ve og vel.
Det har likevel vært verre før. Det verste opp mot vår egen tid er spanskesjuka som varte fra 1918-1920. Den gang bodde det 2,6 millioner mennesker i landet og man regner med at 12-15 000 døde av sykdommen. Jeg synes dette høres helt forferdelig ut.
Går vi noen hundre år tilbake i tid har vi alle hørt om den fryktelige byllepesten svartedauden. Den gang bodde det 3-500.000 mennesker i landet. I løpet av få år var det litt mer enn 150.000 tilbake. En katastrofe med ufattelige lidelser for folket.
Den gang var det lite å stille opp med av medisinske kunnskaper, men også da, under svartedauden, brukte man isolering som strategi for å begrense smitte.
I fortellingen om Noah i bibelen fortelles det om en kjempestor oversvømmelse med vann på alle kanter i nesten et år. På et tidspunkt slipper Noah ut en due fra den store båten sin. Han ville sjekke om duen kunne finne tegn til fast land og liv. Etter et par forsøk kom den tilbake med en grønn kvist i nebbet. Den kjente maleren Picasso har fanget dette i et av sine kjente malerier – en hvit du med en grønn kvist i nebbet. Duen symboliserer fred og den grønne kvisten fremtid og håp. Mange har brukt dette maleriet som et symbol for det godes kraft i vanskelige livssituasjoner.
Hva kan duen og kvisten symbolisere for oss her på Engesland i dag?
Kanskje duen kan symbolisere samfunnet vi lever i. Landet vårt, bygda vår. Det er fred. Det er fravær av krig. Krig er det tristeste jeg kan tenke på. Så forferdelig å oppleve at en fremmed makt, fremmede soldater med et annet språk skulle krysse Norges grenser og ta over styringen av landet vårt. Bare tanken på at det ikke er slik er grunn nok til å hoppe og danse av glede, med eller uten munnbind! Vi lever også i et lokalsamfunn der mange er med og holder hjulene i gang! Vi har skole og barnehage, kirke og bedehus. Vi har idrettslag og ungdomslag, Vegusdal ve og vel og bygdekvinnelag. Skytterlag og skogeierlag, det mangler ikke på lag og foreninger. Vi har butikk med alt vi trenger til vår daglige husholdning takket være idealisme og stå på vilje fra flere hold. I sann glede over at jordbruksarealene fortsatt holdes i hevd kan vi glede oss over den søtlige og fyldige, gode gjødsellukta om våren. Takk Ole Kristian, Tom, Nils og Knut som viser oss at Norge og Vegusdal fortsatt trenger bonden! Takk også til Olav Dovland som jeg legger merke til har hevet seg med i den gjengen! Takk også til dere andre som driver aktiv næringsvirksomhet som gjør at vi kan kjenne en stolt identitet over å få bo på en plass hvor det skapes verdier og gjøres gull av gråstein. Takk også til dere som flytter til og som finner dere en plass. Jeg nevner spesielt våre kjære Tor-emil og Janne som stadig gir av seg selv og sin tid for å gjøre bygda til et godt sted å bo. Takk til Lena og Tore på Fidjetun som skaper liv og kultur i den gamle landhandelen. Takk til den «heimkomne sonen», Jan Reidar, som er vår egen journalist i Birkenesavisa. Takk til vår kjære Frode, han som fant sporene av steinalderfolket ved Ljosevannet, som alltid har et glimt i øyet, en god historie og som får latteren til å sitte løst. Jeg kunne takket mange flere, men det får være til en annen gang om jeg får leve og ha helsa, som man sier. Alt dette i sum, er for meg en fredsdue som i seg selv representerer håp. Men den grønne kvisten i nebbet da, hva kan det være, spør du kanskje?
Den grønne kvisten i nebbet er for meg at det gode som var, kan komme tilbake. Da tenker jeg først og fremst på begrensningene vi har levd med et år, at de skal ta slutt og at det igjen er fritt frem for å kunne samles. At ikke det kun er tilviste plasser og en meter mellom oss! Vi skal ta igjen det tapte! Det kommer til å bli vilt! Hete omfavnelser for åpen scene, midt på dagen, på trappa foran butikken! Når vi treffes kan vi liksom ikke sitte tett nok! Det kommer til å brenne bålpanner i hver en krok, latteren vil sitte løst og sangen vil lyde til langt på natt.
Jeg husker fra min oppvekst Sigurd og Anna på Skåre. Tidt og ofte kom de innom med sin gamle Vauxhall Viva, registreringsnummer I-728, husker jeg. Om høsten hadde de gjerne med et spann med plommer. Vi spiste kveldsmat og hørte Sigurd fortelle historier fra gamledager. Rike barndomsminner og veldig koselig med besøk. De ble på mange måter reservebesteforeldre.
Jeg husker Steinar Nørstebø hadde en 17. maitale her for mange år siden. Det må ha vært tidlig på 90-tallet da parabolantennene begynte å komme. Han påpekte disse da som en visuell forurensning. De passet ikke helt inn. Jeg husker ikke om han også mente en sjelelig forurensning. Dette var før internettet og mobilene slo gjennom for fullt. Vi ser nå hvordan utviklingen er blitt. Har de sosiale og digitale mediene tatt over for å sitte rundt bordet å spise kveldsmat med gode naboer og venner? Har Facebook, Instagram, Snapchat, Tik Tok og andre digitale plattformer spist opp bånd mellom oss?
En venn av meg og jeg lånte podcastutstyret til Jan Reidar og prøvde oss på formidling av livet slik vi oppfattet det. Vi hadde ikke tusener på tusener av lyttere, men noen responser fikk vi jo. Til vår forbauselse hadde vi en del lyttere i aldersgruppen rundt 30. Jeg spurte min yngste datter på 20 hva som hun likte ved podcastsendingene våre. Jeg liker å høre dere voksne snakke ærlig om livet dere har levd, det livet jeg er på vei inn i. Kanskje vi unge har glemt, eller ikke har lært, hvordan det er å sitte sammen og snakke ærlig med hverandre. Jeg lar henne, min kjære Benedikte, få det siste ordet i denne talen.
Takk for meg! Alt godt til dere alle og fortsatt fin feiring av denne viktige dagen!»
