Mandag 15. juni i år fant min nest eldste sønn og jeg min eldste sønn død i sin kommunale bolig i Smedens Kjerr. Det går selvsagt ikke å beskrive hva en slik opplevelse gjør med en far og en bror. Men å beskrive hva jeg mener om kommunens behandling av Tom Syvert og andre som ikke tilhører de «godt etablerte» gjør jeg mer enn gjerne.
All ære til Birkenesavisa som, i tillegg til å skrive en utrolig fin artikkel om min sønn, har satt fokus på boforholdene i Smedens Kjerr. Kommunens politiske og administrative ledelse, ved ordfører og kommunedirektør levnes imidlertid liten ære. Nettopp dette temaet, altså kommunal boligpolitikk, var en av Tom Syverts hjertesaker. Men når rådmann ble direktør ble ikke avstanden til de nederst på rangstigen kortere. Kommunens direktør var overhodet ikke interessert i å lytte til innbyggerne på kommunehusets skyggeside. Ingen med makt i kommunen er interessert i det. De er stemmeløse, derfor ser man heller ingen politikere drive valgkamp i slummen bak kommunehuset.
Det var ikke nok for kommunens ledelse og ansatte å ignorere Tom Syverts forsøk på å gjøre noe med forholdene. De siste seks månedene holdt han seg rusfri, og hadde begynt å få orden på livet sitt. Dette oppnådde han til tross for, og ikke på grunn av kommunens «tilbud». Han hadde plantet både blomster og nyttevekster, pyntet med hjemmelagde skilt og laget kant av naturstein og lys langs innkjørselen til sitt ringe hjem. Da reagerte kommunens vaktmester, og forlangte at han måtte fjerne det han hadde laget, for det var i veien for plenklipperen (!). Jeg håper Birkenesavisas lesere har sett bildene fra slummen bak kommunehuset. At en av beboerne forsøkte å vise en strime av håp i håpløshetens bakgård fikk altså kommunen til å reagere.
Det er mulig jeg oppfattes noe kynisk når jeg ikke lar meg imponere av en ordfører på gråten når Birkenesavisa tar henne med de 50 meterne fra hennes kontor for å vise henne de av innbyggerne som hun også har ansvaret for, men som hun og alle andre av bygdas politikere har lukket øynene for i lang tid. Tom Syvert skrev brev til nettopp disse for å få en ordentlig behandling av hans krav om brukermedvirkning i kommunens boligpolitikk. Etter en rekke ganger å ha blitt avvist kommunens direktør, uten at hun tok seg bryet med å komme med noen begrunnelse, langt mindre gi noen som helst veiledning om hvordan han eventuelt kunne gå frem for å få behandlet kravet sitt. Selveste ordføreren ble satt som saksordfører, det skulle vel borge for en ordentlig behandling.
Ordførerens forklaring på hvorfor hun etter tre måneder fremdeles ikke hadde lest brevet er mildt sagt oppsiktsvekkende. «IT-problemer» oppgis fra den kanten. Forklaringen er mildt sagt tynn, og står ikke til troende. Er det da slik at kommunens ordfører i tre måneder ikke har lest sakspapirer, brev eller eposter, midt i en tid da beredskapen til alle landets kommuner formodentlig skulle være på topp? Eller ligger sannheten i at dette var et brev fra en av dem som bygdas maktelite helst hadde sett skulle forsvinne, og at også hun satset på å tie dem i hjel?
Jeg har selv sittet en periode i kommunestyret i Birkenes. Jeg har følt på kroppen det samme som Tom Syvert gjorde da jeg der tok opp en annen gruppe stemmeløse i kommunen; barna. Ikke de barna som får gode karakterer eller imponerer på kulturarenaen, men de barna som barnevernet har til oppgave å passe på. Jeg fikk så hatten passet av kommunes administrative ledelse mens resten kommunestyret kikket i bordplaten da jeg påsto at barnevernet brøt loven ukentlig. Jeg ble beskyldt for løgner og verre. Noen måneder etter at jeg gikk ut av kommunestyret ble kommunens barnevern satt under administrasjon av fylkesmannen etter at et tilsyn avdekket omfattende lovbrudd. Jeg forteller dette for å illustrere at «something is rotten in the state of Denmark» og at skjelettene i kommunehuset på Birkeland begynner å bli mange.
En politikers oppgave er å ivareta innbyggernes interesser, alle innbyggerne. En politiker som er mer opptatt denne essensielle oppgaven, heller enn feite honorarer og ditto styreplasser etterlyses herved. En politiker som er like opptatt av de stemmeløse som de høyrøstede og veltilpassede, se det er en politiker som vil få min stemme.
Frem til så skjer, vil jeg forsøke å hedre Tom Syvert ved å ta opp kampen han førte, og forsøke å gi de stemmeløse en røst som høres.
_______________
Syvert Fossdal
leserinnlegg
