Jeg har to favoritt-ord.
De to ordene er «sammen» og «hverandre».
De to ordene er limet i alle relasjoner, i familien, i nabolaget, i kommunen, i landet, i verden – og i menigheten.
Den som HØRER TIL et sted, er heldig.
For eksempel på et fotball-lag. Et lag der man spiller hverandre gode, der man feirer seire og står sammen gjennom nederlag, der man støtter hverandre gjennom skadeperioder, der man øver og trener, blir stadig bedre. Et lag der man taper sammen og vinner sammen.
I år blir vår lagfølelse satt på prøve.
En ting er fotballagene, som ikke får trene.
Men jeg tenker mer på de andre lagene: klassen, arbeidsplassen, nabolaget, kommunen. VERDEN. Og menigheten.
Alle de stedene der vi vanligvis er SAMMEN. Der vi ikke kan være sammen akkurat nå.
Hva gjør det med oss?
For vi hører sammen.
Ikke bare vi som kjenner hverandre. Vi hører også sammen med dem vi ikke kjenner. Det er jo derfor vi er innestengt i hvert vårt hus denne rare tida. Fordi vi hører sammen med alle mennesker i vårt samfunn, må vi alle ta del i denne dugnaden.
Mange kjenner på ensomhet denne tida. Kanskje gjør vi det alle sammen. De fleste av oss har noen vi gjerne ville vært sammen med i påsken, eller i hverdagen.
Går det an å kjenne på et fellesskap selv om vi er ensomme og savner noen?
Kanskje gjør det det – siden vi alle er i samme situasjon, mer eller mindre.
Noen har en større flokk rundt seg enn andre, noen er alene i sin stue.
Men kan vi kjenne at vi på en eller annen måte er ensomme SAMMEN?
At vi kan kjenne på et fellesskap selv om vi ikke er sammen?
Et fellesskap som handler om at vi gjør dette for HVERANDRE?
«Det heiter ikkje eg- no lenger, heretter heiter det vi,» skrev Halldis Moren Vesaas under 2. verdenskrig.
Det er jammen ord som gjelder også våren 2020.
For vi hører sammen, på tvers av våre stuer og balkonger og hager og sykehussenger. Vi er her for hverandre.
Påskehøytiden minner oss om et fellesskap som går enda lenger enn det vi vanligvis tenker på.
Et fellesskap rundt et bord, knytta til et måltid.
Et fellesskap av mennesker som feilet, sviktet, fornektet og løy.
Et fellesskap i sorgen over en som var død.
Et fellesskap i undring, glede, jubel og trøst, da de mørke dagene tok slutt og livet vendte tilbake.
Dit skal vi og komme, sammen.
God påske.
Torill Farstad Dahl
Sogneprest, Den norske kirke
