I dag skal jeg kanskje stikke hodet mitt inn i ett vepsebol. Fra gammelt av hadde nok disse ord vært som å legge hodet på en huggestabbe., men i dag er det lov å undres, og det er nok i hvert fall et steg i riktig retning.
Det skal jeg gjøre fordi jeg lurer så. Jeg undrer meg på kirkas rolle som grunnmur.
Jeg er verken homofil eller ugift, ikke har jeg homofile par i nær relasjon. Men jeg lurer likevel, fordi det er lov og fordi jeg er konfirmantmamma.
Jeg er i en tid for samtale, i en tid før fremtiden, for troen, og i en tid for å undres.
Jeg har i den anledning oppholdt meg litt på gudstjenester, på nett, å fysisk i kirka.
Det gjør meg utrolig glad at gudstjenestene i Birkenes kirke er mere «up to date».
Det er normal flyt på språket som brukes, det er fart på salmene, og sangene er av nyere dato.
Det er musikk, takt og tone som har en kjappere å lystigere følelse i seg enn da jeg var barn og ungdom for 20-25 år siden.
Det er koselig når barn blir døpt og vises høyt frem, at det nå lages et «kult» opplegg for barn og unge, og konfirmant undervisningen drives til dels på ungdommenes premisser. Birkenes kirke er i virkelig til stede i 2020.
Men de som er ungdommer i 2020 er reflekterte mennesker. De har vokst opp med flere religioner. De er opplært fra barnehagens alder til å være bevisste på sin egen stemme, at sine egne valg og meninger teller og at disse valga er det sterkeste vi har med oss i livet. De er vokst opp i en tid der noen av vennene både har to mammaer, og to pappaer.
Ungdom i dag har venner som har skiftet kjønn. Mange av dem har også nære og kjære som har en homofil legning.
Ungdommen i dag er vokst opp med kardemomme loven – «man skal være grei og snill, men for øvrig kan man gjøre som man vil».
Nåtidens ungdom er lojale. De er hvert fall ekstremt lojale ovenfor vennene sine.
Når regnbueflagget heises, så stiller folk og ungdom seg under det. De går i tog for å vise hva de står for, og hvilke holdninger de tror på.
Jeg håper virkelig at Den norske kirke får med seg den handlingen og hva folket forteller. Før Koronaen kom, bugnet det av folk som gikk på prideparader, med plakater hvor det sto «stolt niese!» og «stolt datter!» osv.
I lengre tid har folket snakket med fornuft og kjærlighet. Med liv og lyst har folket vist sin aksept for mangfoldet. Regnbueflagget symboliserer fellesskap og friheten til selv å definere sin identitet, kjærlighet og seksualitet. Mangfoldet står samlet for fellesskapet, og i aller høyeste grad også for homofili, og vise frem at å elske er en menneskerett.
Noen mener dette så sterkt at de melder seg ut av Den norske kirke.
Noen prester går imot, noen reserverer seg fra egne meninger, og noen føler seg tvunget til å være tause, men likevel holder kirka på sine gamle meninger.
Kirkas gammelmodige meninger, og eldgamle «tradisjonelle tankegang» bør fornyes, og noe bør legges bort en gang for alle.
Konfirmanter vil aldri ha en gammeldags tankemåte, men kan noe av dette være grunnen til at flere og flere konfirmerer seg borgerlig?
Uansett, så må fornuften fra 2020 gå fremfor, og ikke minst må kjærligheten seire – fordi: «Kjærligheten faller aldri bort. Den utholder alt og tåler alt».
«Så blir de da stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men den største av dem er kjærligheten» (1. Kor 13:13).
I kirka sies det ved dåpen at den skal være grunnmuren i dåpsbarnets liv.
Da må den være grunnmur også når disse kommer som konfirmanter, å likeså, når alle disse dåpsbarna vil vies. Uansett om de er sånn eller slik (?!)
