8. mai 1945 er eneste dagen som bestefar ikke begynner dagboka med hvordan været var!
Det er lenge siden frigjøringsdagen 1945 men allikevel ikke lenger siden enn at vi minnes dagen med taler og flagg – og mange av de som opplevde maidagene er enda blant oss. I kalenderen står 8. mai nevnt med røde bokstaver Frigjøringsdagen!
Familien min har fortalt mye om krigen. Krigsutbruddet, krigsårene, firgjøringstida og om gleden og optimismen deretter. Landet skulle bygges i fred !
Jeg har notert ned noen opplevelser fra den tida fortalt av mine foreldre, onkler og bestefedre slik de opplevde tiden rundt 8. mai 1945 og de følgende maidager.
I alle dagboknotatene fra min bestefar Jakob Mo har været en sentral plass. Så også den 7. mai 1945 – slik: « Samme fine været i dag også. Vi har sådd en del erter og bøner i formiddag». Men så kommer de første nyhetene: « Ja, ved 7 tiden kom Arne heim og fortalte at det nu er fred, det kom i radioen ved halv 7 tiden i ettermiddag. Det skulle etter det som var kommet være fred over heile Europa. I sannhet et lenge ventet gledelig budskap. Det ble da også både av store og små vill begeistring. Flaggene kom til topps og de små gikk i lag og sang med små flagg og de skrek hurra det beste de kunne. Det er en gledes dag for alle som nok vil bli husket i fremtiden. Det er også som det fra naturens side er gjort det som gjøres kan for å få denne dag så fin som mulig. Strålende sol med en passelig vind så flaggene riktig kan få utfolde seg. Grønt på jordene med langt framkomne spirende åkre og kirsebær og andre trær i full blomstring. Det hele forekommer meg å være lagt slik til rette fra naturens side for riktig å sette – kronen på verket. For at alle kan se hvor vakkert dette landet er som nå igjen er blitt virkelig fritt.»
Frigjøringsdagen
Så kom 8. mai 1945. Og bestefar skrev slik: « Ja i dag er det store festligheter i anledning av freden. Det er nemlig denne dagen som regnes for den dag som krigen sluttet. Tidlig i dag morges var folk på ferde, barnene var tidlig ute etter veiene med flagg og de sang og ropte, så det var vill begeistring. Om kvelden spilte hornmusikken og folk sang og lo og gikk som i en rus, det er nesten ikke til å fatte at det nu er slutt. Blendingsgardinene er revet vekk fra vinduene og det er full belysning over hele gården. Det blir nok de fleste som ikke får sove i natt. Vi fikk radioapparatene tilbake i dag, de har stått på ungdomsskolen siden de ble beslaglagt 8. august 1941. De fleste var mer eller mindre ribbet for deler, så de var ubrukelige. Enkelte var fjernet eller tatt. Vårt og fars apparat fikk Sigurd Tallaksen i stand så de er brukbare. Vi fikk fatt i London i kveld så vi fikk de norske nyheter derfra, det var rart å sitte i stua og høre og føle seg trygg Gestapo eller angivere.»
8. mai 1945 er eneste dagen som bestefar ikke begynner dagboka med hvordan været var!
Brist i gleden
Men 9. mai er det tilbake – slik: «Fint vær i dag også. Vi får ikke gjort noe arbeide. Det er freden som skal feires, det er liksom at det tok litt lang tid før vi riktig kunne fatte at vi nu var blitt helt fri igjen. Det har vært 5 lange år i uvisshet om både vår og landets framtid. Det er vel knapt ingen som hadde tenkt seg at det til sist skulle gå så fort og at vi alle skulle slippe å få krigen og dens redsler inn over landet. Jeg for min del regnet med at vi alle måtte ha tatt våpen i hånd før dette kunne skje. Når vi slapp dette så mener jeg at det er forsynet som har grepet inn og forhindret dette. Vi har ganske sikkert etter min mening forsynet å takke for at det er gått så godt som det er gått. Nu kan vi glede oss, men det er en brist i denne glede, det er tanken på dem som sitter igjen og som har mistet en av sine kjære, som har måtte ofre livet for oss og for landet vårt.»
Fra Grini
10. mai 1945 er været slik: « I natt har det regnet og det regner i dag også».
Videre omtales hendelsene i denne dagen slik: « Vi var tidlig oppe, for vi skulle nemlig nedover for å ta imot en del av bygdas folk som har vært på Grini som fanger. Ved halv 9 tiden kom bilen, den skulle ha vært her ved 8 tiden. Det var følgende fanger som kom: Jørgen Birkenes, Arne Vollan, Sverre Svendsen, Gregers Tjærestrøm, Anders og Søren Aabål samt en Torgrimsen fra Rugsland. De ble alle båret på hendene (gullstol) rundt i den store folkemassen. Hornmusikken spilte og folk klappet i hendene og ropte velkommen. Sogneprest Wisløff sto på taket av en bil og talte og ønsket alle velkommen tilbake. Ja vi elsker og kongesangen ble sunget. Det var rørende og se og hilse på dem alle, de hadde ikke hatt det godt. I kvell begynte arresteringen av nazistene, nu er det deres tur til å stå til rette. Ja, dette har vært en fæl tid i uvisse om hvorledes dette skulle ende. Det har vært en lovløshetens tid, hvor ingen har følt seg sikker på verken liv eller eiendom. Slik kan det ikke være i et samfunn. Det må tvert i mot bygges på rett og rettferdighet. Dette må den enkelte så vel som et samfunn gjøre, først da er livet verdt å leve».
Nasjonaldagen
Jeg tar også med at 17. mai feiringen i 1945 var i en særstilling med rekordoppslutning og glede i hele bygda. Selv om det regnet fra morgenen og utover formiddagen så lettet regnet da barnetoget startet fra bedehuset kl. 3. Før det var det gudstjeneste i kirka ved sogneprest Wisløff. Birkeland skole gikk i spissen for toget, så kom hornmusikken og bak dem de andre skolene og så under det norske flagg mange hundre voksne – ja, i alt over tusen gikk i toget til Morhommer. Eivind J. Birkeland var leder av 17. mai komiteen og ungdomsskolebestyrer Aamland holdt en «anslående tale for dagen». Wisløff takket Grinifangene og Ommund Beisland takket for alt som var gjort for fangene. Toget gikk så til idrettsplassen. Her var det idrett for barn. Kl. 8 var det fest på ungdomsskolen hvor lærer Anders Birkeland holdt festtalen. Birkenes orkester spilte og Drangsholt? sang. Bestefar skriver videre at fakkeltoget gikk ved 11 tida.
Deretter deler bestefar sine tanker om hvordan han mener landet nå framover bør bygges. Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Som han skrev: «Tro om det nå kan bli enighet om å søke og få bedret småkårsfolkets kår, om de kunne få samme rettigheter som de andre klasser…»
Tysklandsfangene hjem
27. mai kom flere tysklandsfanger heim. Bestefar skiver slik:» Det er regn i dag også. Det er søndag og det er kommet underretning om at her kommer flere tysklandsfanger fra Birkenes, Lillesand og Vestre – Moland. De skal komme hertil med bil fra Herefoss kl. 8 i formiddag. Bilen kom ved 11 tida og det var masse folk møtt fram. De som kom var: Arne Bentsen, Notto Tobiassen, Søren Nyhaven og Erling Hauge. Musikken spilte og Eivind J. Birkeland ønsket samtlige velkommen tilbake. Alle fangene så forholdsvis godt ut etter nesten 2 ½ års opphold. I Sverige hadde de hatt et opphold og der hadde de fått god behandling så de hadde lagt på seg omkring 20 kg hver.»
Det kom flere tysklandsfanger dagen deretter og alle ble mottatt med stor glede.
Det er mye som kan skrives om disse maidagene. Noe vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning men jeg nevner at OSLO – PRESSEN utkom med egen avis om morgenen 8. mai hvor overskriften på første side var: «Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt. Og deretter en meddelelse fra Hjemmefrontens ledelse».
Avisa kostet 25 øre. Samme dag kom nr. 2 som kveldsavis. Her var overskriften: Vi er fri, – vi er fri, – vi er fri.
Minnesteinen
Men mange god nordmenn mistet livet under krigen. Navnene på de som mistet livet fra Birkenes står på minnesteinen på Tobias Jorde. Den steinen ble først oppført i bankparken som senere ble tatt som tomt til nåværende bankbygg. Derfra ble den flyttet til parken ved det gamle kommunehuset. Og så ble det Tobias Jorde.
Sigrid Svendsen skrev på ettårsdagen for krigens slutt: « De falnes minne på Birkeland 8. mai 1946». Det er en mektig prolog hvor hun avslutter med det 7 verset slik:
« Gud la oss bo som søsken i Norges skjønne land!
Og la oss alltid vernes av Himlens milde hand!
La Norges grønne skoger ei skjemmes mer av krig!
Og lær oss dog å leve for frelse og for fred!»
Jeg er så heldig å ha alle disse sju versene.
Jakob Olaus Mo
