Birkenesavisa kommenterer første offisielle markering av veterandagen i Birkenes.
BIRKENESAVISA MENER: Forrige uke ble frigjøringsdagen etter andre verdenskrig markert offisielt i Birkenes for første gang siden 1995. Helt i glemmeboka har likevel ikke denne historisk viktige datoen gått, for i mange av disse årene uten markering lokalt, har et fellesarrangement i Kristiansand vært alibiet til også nabokommunene rundt Sørlandets hovedstad.
Skal man driste seg til å dømme etter antall nakne flaggstenger, og antall tomme balkongflaggfester, ser det likevel ut som oppslutninga om dagen i enkelte nabolag er på hell. Nå er det riktig nok tett om flaggdagene i mai, men stedvis har arbeidernes internasjonale kampdag større oppslutning enn frigjøringsdagen, om man utelukkende ser på antall flagg som vaier fritt.
Mens frigjøringsdagen historisk har vært en dag for hele nasjonen å samles rundt, har arbeidernes internasjonale kampdag en tydelig politisk slagside. En slagside som både er kritisert og omfavnet. De siste årene har derimot også frigjøringsdagen fått en viss politisk dimensjon ved innføringa av veterandagen i 2011. Siden har dagen blitt kalt frigjørings- og veterandagen.
På selve dagen i år var Klassekampen blant dem som på lederplass slo fast at 8. mai-markeringene i nyere tid har fått en bitter bismak. Venstresidas dagsavis mener «historia om frigjeringa av landet har komme i skuggen av propagandaprega forestillinger for å hylle norsk utanrikspolitikk og Nato-samarbeidet». Det er sterke saker, men så er også krig sterke saker.
I en faktaboks sendt sine kunder, formulerer Norsk telegrambyrå (NTB) seg noe mildere, naturlig nok: «Beslutningen om å legge veterandagen til frigjøringsdagen er blitt kritisert for å være et forsøk på å legitimere Norges deltakelse i offensive militæroperasjoner i utlandet ved å koble den til Norges frigjøringskamp under andre verdenskrig».
Uansett hvordan man ser på krig og fred og sånt, så kan man i alle fall enes om at begrepet «internasjonale operasjoner» er tilslørende. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik fikk tidlig på 2000-tallet kritikk for å ikke kalle krig for krig, og det er spesielt krigføring uten klart FN-mandat som gjør veterandagen vanskelig for mange å svelge.
Veterandagens hovedtaler i Birkenes, Libanon-veteran Jan Reidar Vågsdalen, legger heller ikke skjul på at enkelte av de 100.000 norske veteranene som er sendt ut etter andre verdenskrig, ble sendt direkte til krigslignende tilstander. Både for offentligheten og veteranene selv, ville det nok vært mer oppriktig å kalle krig for krig, og så får storpolitikken avgjøre hvorvidt Nato er en forsvarsallianse eller et verktøy for angrepskrig.
På veterandagen er det likevel ikke Norges utenrikspolitikk som markeres og hylles uhemmet. Det er heller ikke for Natos fortreffelighet vi heiser flagget og legger ned krans på bautaer landet rundt. Det er derimot for å hedre de mange kvinner og menn som reist ut med flagget på skuldra. Deres personlige innsats blir ikke noe mindre av at krigføringa er kontroversiell.
8. mai bør være en dag for ettertanke. Tankene bør gå til det man ble frigjort fra i 1945, og tankene bør også gå til hvordan verdenssamfunnet i dag best kan løse ulike konflikter.
Mens konferansieren på Tobias jorde annonserte at Birkenes hornmusikk skulle spille «Norge i rødt, hvit og blått» falt denne kommentaren blant noen i publikum: «Det var ikke Norge for nordmenn, altså», hvor så sidemannen repliserte: «Nei, sånn er det ikke lenger».
Til de to, og eventuelle andre som måtte dele deres tankegods, er det bare å gjøre Vågsdalens ord til sine egne:
«Mye av det som skjer i verden i dag, ligner på det som skjedde i verden på 1930-tallet. Til orientering».
