Den nye rektoren ved Engesland oppvekstsenter lurer på hva hun har sagt ja til.
Wenche Reinertsen (46) fra Iveland, bosatt i Vennesla med mann og tre barn er ny i stillingen, og legger ikke skjul på at det er utfordringer i jobben.
– Jeg lurer jo av og til på hva jeg har sagt ja til, og ansvaret kan tynge. Det er mange forventninger å innfri. Ansatte, elever, foreldre og kommuneledelsen har alle forventninger, men jeg tror det stort sett går bra. Og så følger jeg at jeg har blitt tatt vel imot og er ønsket av alle parter, sier Reinertsen.
Med 17 ansatte på skolen og fem i barnehagen og 67 elever på skolen og 13 barn i barnehagen er det forståelig at ansvaret kan tynge. Når nærmere åtti foreldre foruten noen hundre ellers i bygda i tillegg til både administrativ- og politisk ledelse gjerne vil ha et ord med i laget, kan det nok bli søvnløse netter.
– Nei, jeg har ikke akkurat søvnløse netter, men det svirrer jo ofte rundt i haue hvordan man kan dekke de forskjellige behov. Men så handler det om å se helheten, sier lederen for oppvekstsenteret.
Bakgrunn fra indre bygder
Wenche Reinertsen har sin bakgrunn fra skolen i Iveland både som lærer og inspektør. Dessuten har hun vært aktiv i Utdanningsforbundet og holder på med siste semester av lederutdanning.
– I forhold til denne jobben er erfaring viktig og innspillene fra studiene ved nasjonal rektorutdanning kommer også godt med. Der blir det blant annet lagt vekt på endringsledelse og arbeid med kultur. Jeg har også stor nytte av rektorkollegiet i kommunen og startpakken for nye ledere, sier Wenche Reinertsen.
Det er ikke første gang hun er i Vegusdal. I ungdomstida skjedde det ofte at man reiste fra Iveland til Vegusdal – gjerne for å slå av en prat, men også for å myse litt på hva som måtte finnes på bedehuset, som var samlingsplassen den gang. Det har jo resultert i at flere av foreldrene til barna på skolen er gamle kjente fra ungdomstida. Av den grunn er heller ikke Vegusdal og bygdemiljø fremmede elementer.
– Man må nok tenke på en litt annen måte her enn på en stor byskole, og da tror jeg min bakgrunn og mitt oppvekstmiljø er med å gi meg den riktige ballast, sier Reinertsen.
Misliker likegyldighet
– Det kan vel være vanskelig når så mange føler et eiendomsforhold til skolen?
– Likegyldighet og fravær av engasjement er mye verre. De som måtte bry seg, eller har innspill tenker jo som regel på skolens og bygdas beste, så jeg ønsker absolutt innspill og engasjement og applauderer det. Men det positive er jo også at skolen får et eiendomsforhold til bygda, sier hun og forteller om engasjement i forbindelse med det forestående kirkejubileet.
Skolen har til og med brukt kirken til matematikkundervisning med lengder og bredder, kvadrat og kubikk, så nå vet mange hvor mange liter vann det går i døpefonten. 150-årsjubileet til kirken har også blitt brukt til dypdykk i lokalhistorien både i forhold til kunst, kultur, mat, og gamle kirkeveier i distriktet, og barnehagen skal lage «barnas blomsterbed» ved kirken.
– Vi bruker nærmiljøet så mye vi kan, særlig når vi kan kombinere det med kompetansemål for aktuelle klassetrinn, sier enhetslederen.
Smått er godt
Det diskuteres jo stadig fordeler og ulemper med små enheter framfor store. Engesland oppvekstsenter er nok å betrakte som en liten enhet.
–Opplæringslova sier at formålet er å åpne dører mot verda og framtida, og det er vi godt rustet til. Personalet har høy faglig kompetanse, noe som er viktig å opprettholde, og når forankringen i nærmiljøet er god for både elever og lærere tør man å åpne dører mot verda og våger å se på framtida, sier hun engasjert.
Med forholdsvis få elever er det også lettere for rektor og lærerstaben å følge med på at den enkelte har det «trygt og godt», som det står i Opplæringslova. Hvis noen elever opplever at det ikke er trygt og godt på skolen må det tas på alvor, og skolen har en plikt til å gjøre noe med det.
– Og så blir æ jo så glad i de og målet er å bli litt kjent med hver enkelt. Dessuten skal døra til kontoret være åpen slik at både foreldre, lærere og elever alltid skal føle at de er velkomne, sier Reinertsen.
Samlokalisering
Oppvekstsenteret består både av barnehage og skole, og det er vanskelig å finne ulemper med samlokalisering.
– Vi ønsker å besøke hverandre og samarbeide om det som er naturlig, men man er jo stort sett hver for seg. Jeg tror kanskje ikke barna opplever så stor overgang når de skal begynne på skolen. Det er kanskje mer spennende for førsteklassinger som ikke er så kjent med omgivelsene, men så er det noe trygt og godt for våre barnehagebarn som allerede er godt kjent, sier Reinertsen. Hun skulle imidlertid gjerne ha fylt opp barnehagen. I dag er det tretten barn der, mens det egentlig er plass til mange flere.
Her har vi er en enhetsleder som tydeligvis har tenkt igjennom hva jobben innebærer og som ønsker å sette sitt preg på skolen og bygda.
– Jeg ønsker helt klart at barna blir prioritert, og så ønsker jeg å være en inspirerende leder for de ansatte, konkluderer Wenche Reinertsen.
