Hadde ikke hørt om Norge

FRA KOSOVO: – Jeg er glad jeg ble plassert akkurat på Birkeland, sier Fatmir Bytyqi.

Livet er godt å leve, men vi har litt for mye i ryggsekken.

En av de første som ble plassert på SANA Birkeland var Fatmir Bytyqi.  Etter en dramatisk flukt fra Kosovo kom han, etter mye om og men over grensa til Makedonia.  Der var han og hans familie blant de heldige som ble plukket ut for å bli sendt til Norge.

– Kan du med få ord beskrive flukten fra Kosovo?

– Den var et sant helvete, for å si det rett ut. Vi ble jaget hele tiden, skutt på, ranet, plaget, torturert og fengslet.  En gang sto jeg på rekke sammen med mange andre for å bli skutt, men på mirakuløst vis klarte jeg og en annen å løpe fra stedet med kuler hvinende omkring oss.  De andre ble skutt og drept, forteller Fatmir.

Han forteller om familien på fire, far, to barn og mor med den tredje på vei som rett og slett måtte flykte.  Menn fra nabolandsbyen kom og satte fyr på huset og alt de eide og det var med nød og neppe de kom derfra med livet i behold.

– Dramatisk var det også da vi sammen med to tusen andre slo leir for natta i fjellene inn mot Makedonia.  Da ble vi beskutt, og en granat havna i et av bålene vi hadde stelt i stand for å holde varmen.  Den eksploderte og etterlot seg ikke noe fint syn. Der og da fødte min kone vårt tredje barn, forteller Fatmir.

– Hadde du et bevisst forhold til at du ville til Norge?

– Jeg hadde ikke hørt mye om Norge, og det gjaldt vel egentlig bare å komme seg bort fra Balkan.  Jeg hadde en oppfatning om at Norge var en fredelig plett på jord, og det var godt nok for meg.  Jubelen sto i taket da vi fikk beskjed om at vi var plukket ut til å reise dit, forteller Fatmir.

Og etter fjorten dager i en militærkaserne i Harstad sto SANA Birkeland klart, og han ble overført hit.

– Vi så jo veldig raskt at Birkeland var det beste som kunne hende oss.  Vi ble hjertelig tatt imot på Kjevik, og veldig raskt installert i egen bolig.  Og vi merka fort at det var fine folk som jobba både i mottaket og i kommunen, og folk hilste på oss på gata.  Det var jo til og med to ansatte som snakka albansk. Det er synd at SANA nå legges ned og at ikke flere flyktninger skal få oppleve hvor godt og trygt det er å komme til Birkeland, sier Fatmir.

Etter en betydelig egeninnsats ser Fatmir Bytyqi ut til å ha lykkes med å starte på nytt i livet.  Etter relativt kort tid på voksenopplæringen var språket på plass.  Juristutdannelse fra Kosovo var imidlertid ikke lett å gjøre seg bruk av i Norge.  Men etter omskolering med hjelp fra NAV har han nå arbeidet i 13 år på glassfiberen.  De to eldste studerer i Oslo, en i farens fotspor med jus og en annen i retning bioingeniør.  Barnet som ble født i granatregn under flukten går på videregående, og et fjerde barn som nå er 12 år går på skole på Birkeland.

– Joda, livet er blitt godt å leve, men hele familien har mye i ryggsekken og det er ikke alltid like lett å bære på.  Men jeg er sikker på at uten hjelp fra Sana og Birkenes kommune hadde det vært mye verre, avslutter Fatmir Bytyqi.