Snøvinteren 1962 ble den tøffeste for dølehesten Borka.
Brukerskapt innhold: Denne saken er skrevet av en av våre lesere.
I en ledig stund fra tømmerhogsten i mars i år forteller hesteeier Steinar Svendsen en sann historie om dølehesten Borka som Steinars far Albert eide. Det hendte vinteren 1962 at Albert hadde tatt på seg en tømmerdrift ved Brasborhytta i området mellom Reddal og Birkeland helt sørvest i Aust Agder.
Steinar som da var 17 år hadde en fjording og han skulle være med sin far på denne drifta. Tømmeret var på sommerføret samlet i store fleger eller hauger og de skulle kjøre dette til Eftevannet på vinterføre for fløting derfra via Grimstad til Lillesand. Steinar mener at det var rundt 600 kubikkmeter tømmer som de skulle kjøre til vannet.
Gangveien til hytta tok cirka to timer på sommerføre. Vinteren 1962 kom det svært mye snø mens far og sønn lå i hytta hvor de var en uke av gangen. Hytta var bygd slik at de måtte gå gjennom stallen for å komme inn i staua. De hadde for til hestene for en uke av gangen. I løpet av en uke denne vinteren kom det imidlertid over en meter med snø.
Seks timers tur
Albert måtte ut flere ganger den natta det meste av snøen kom for å sjekke utstyret og på morgenen var bare litt av drausleden synlig. Og den sto på høykant! De måtte derfor avbryte tømmerdrifta og kjøre ned til bygda Reddal. Hestene strevde fælt med turen dit. Dersom de ikke hadde kommet heim måtte de ha båre høy til hestene på hytta.
Dølehesten Borka var da ni eller ti år gammel. Den var en svær og kraftig arbeidshest med en styrke ut over det vanlige. Steinar mener å huske at den var om lag 160 centimeter høy. På turen fra Bratsberghytta til Reddal gikk Borka foran med slede og brøyta vei i snøen og Steinar kom baketter med sin syv år gamle fjording som ikke hadde noe å dra på! Borka og fjordingen brukte seks timer på turen med innlagte nødvendige pauser underveis.
Da de kom til Reddal traff de Jon Lunden som eide tømmeret og et par mannfolk til. De var da i ferd med å skulle ta turen inn til hytta for å se etter Albert og Steinar. Og de var selvsagt svært glade for å treffe hverandre og de var enige om at det var helt rett å avbryte oppholdet og tømmerdrifta. Uværet var så kraftig at det hadde ødelagt både telefon – og strømledningene. Etter en periode med mildvær reiste de opp til hytta igjen og de fikk fram alt tømmeret.
Verste vinteren
Dølehesten Borka var svært sterk og arbeidsom og Steinar forteller at hesten dro fram flere tusen kubikkmeter tømmer den tida som Albert hadde hesten. Han drev med hest fra han var rundt 25 år til han ble pensjonist. Men vinteren 1962 var en av de verste snøvintrene far og sønn hadde opplevd sammen.
Steinar forteller videre at Bratsberghytta var fra 1800 tallet og at det under 2. verdenskrig var flere rømlinger på flukt fra tyskerne som holdt til der.
Så en underlig hendelse fra denne hytta. En natt nøyaktig ved midnatt hørte Albert og Steinar en kneggelyd og et smell! Hestene slet seg og habbet med bakparten mot døra som var mellom stallen og staua. Albert og Steinar greide av den grunn ikke å få døra til hestene opp. De forsto jo da at hestene stengte for døra. De måtte derfor krype ut gjennom et vindu slik at de kunne komme inn til hestene for å få roet dem ned og få de bundet til krybba. Etter dette roet hestene seg.
Hva skjedde?
Det merkelig var at dette hendte to netter på rad på nøyaktig samme tidspunkt – nemlig ved midnatt. Steinar tenker. Hva var det som hadde skremt hestene, hadde hestene drømt eller var det andre årsaker? Det får vi nok aldri et riktig svar på.
Steinar er nå 71 år og for lengst pensjonist. Han dreiv sammen med sin far i skogen i flere år inntil han flyttet til Birkeland og tok skiftarbeid på glassfiberen. Men hest har han hatt i alle disse årene. Som 62 åring pensjonerte han seg fra fabrikken. Sammen med Henrik Smith og Rudolf Salvesen har de tatt mindre tømmerdrifter lokalt i Birkelandsområdet. De er solide hestekarer som kan tømmerdrift på den gode gamle skånsomme måten.
Steinar husker også svært godt da faren Albert fikk lønn på lørdagene på Bondeheimen i Grimstad av Jakob Mo som er undertegnedes farfar. Mo dreiv i mange år som tømmeroppkjøper blant andre Hunsfos Fabrikker i Vennesla.
Og vi tenker at disse historiene som Steinar har opplevd kan deles med andre.
Innsendt av Jakob Olaus Mo
