Sier takk for seg etter 20 år på Birkenes bygdemuseum.
Etter nærmere tjue år, og etter å ha satt adskillige fotavtrykk i bygda har Steven Carpenter og fruen Anne Mette Hope kommet til et veiskille.
– Det er noe merkelig med røtter og tilhørighet. Vi har trivdes godt i Birkenes, men er nå klar for en ny fase i livet på Kongsberg. Og det er ikke noe dramatikk i det, sier Carpenter.
– Hva skal dere begynne med på Kongsberg?
– Nå blir det en selvstyrt tilværelse. Jeg har leid et stort verksted i et gammelt fabrikklokale og skal fortsette som kunstsmed, nå på heltid. Smedfaget er jo et fag jeg har lært meg og har papirer på, så det skal bli interessant å prøve å leve av det, sier han, og understreker at han fortsatt vil holde kontakten med gamle kunder.
Vokst som smed
Carpenter er egentlig utdannet marinarkeolog. Den bakgrunnen har vel ikke kommet til så stor nytte i de indre bygder, selv om arkeologien og museum har noen fellesnevnere. Virksomheten som kunstsmed har vokst seg stor etter hvert og har vært et greit bein å stå på da stillingen ved museet ikke har vært større enn 40 prosent. Men museumsdriften har vokst seg større, og nå lyses det ut 60 prosent stilling.
– Utdannelsen har jo gitt meg en profesjonalitet som har kommet godt med i museumsarbeidet, sier Steven.
Det er snart 20 år siden Steven og fruen Anne Mette kom til Birkeland. Etter å ha studert, bodd og arbeidet nord for Dovre i over 10 år, ønsket paret å sette kursen sørover.
– Vi visste ingen ting om Birkenes, og Google var ikke oppegående da. Men vi fant da ut hvor i verden Birkenes var, og vi var heldige. Anne Mette ble ansatt som miljøvernrådgiver, og jeg fikk jobben på museet. Det har vi aldri angret på, for vi har hatt en fin tid i Birkenes, og tvillingene våre er født her, sier han.
– Det har vært en viss utvikling i museumsarbeidet i Birkenes siden du kom hit?
– Vi har hvert fall nådd en milepæl med museumsbygg og barnehage. Styret måtte i grunnen ta et veivalg, og de var modige. Det har jo kosta en del, men gitt museet store muligheter for videre utvikling. Det har vært moro å være en del av dette. I løpet av disse tjue årene har jo styret tatt et kvantesprang og utvikla museet fra en samling bygninger til et proft museum, sier bestyreren.
Allsidige oppgaver
Som museumsbestyrer har han hatt litt å holde styr på. På Grasham er det 12 bygninger, og nå også barnehage som krever sitt. Dessuten er Torvstrøfabrikken på Tveidemyra og bomfestehuset på Flaksvann med i porteføljen, og så må vi ikke glemme Svalandsruta fra 1946, som stadig tar nye kjøreoppdrag.
Årsmeldingen for 2016 vitner om stor aktivitet. Museet var sommeråpent med 2.676 besøkende. Det ble arrangert fortellerkvelder i samarbeid med Bjarne Bjorvatn, og både Grashamdag og Jul på Grasham ble arrangert for 20. gang. Skoleelever og barnehagebarn har vært en viktig målgruppe, og blitt presentert for opplegg tilpasset aldersgruppen.
– Men ikke noe av dette hadde vært mulig uten interesserte frivillige. I 2016 ble det lagt ned 3150 dugnadstimer, og i tillegg kommer alle timene som legges ned i styrearbeid. På mandagene er det dugnad både på dagtid og kveldstid. På dagtid er det pensjonister i verkstedet med gamle biler og motorer, på kveldstid er det registrering, katalogisering og fotografering av gjenstander, sier Carpenter og legger til:
– Det virker som styret er bevisst på at min etterfølger må være en generalist med faglig ballast, men også med realkompetanse og personlig egnethet hva angår samarbeid.
Utviklingsmuligheter
Birkenes bygdemuseum er ikke ferdig utviklet. Datateknologi og folks bruk av sosiale medier gjør også at museet må være på den banen når det gjelder presentasjon av utstillinger og gjenstander.
– Hvordan ligger Birkenes bygdemuseum an i løypa i forhold til sammenlignbare museer i landet?
– Vi er litt stolte av å ligge langt framme, og det er litt sånn «Look to Birkenes». Jeg tror nok vi er kjent som et foregangsmuseum som får mye ut av ressursene. Vi har dessuten mye ressurser i engasjerte folk. Og så tror jeg vi har fått til en god balanse mellom faglighet og frivillighet. Vi tilstreber samme standard som på større museer, men med bare 40 prosent fast stilling og mye frivillig innsats må vi av og til fire på kravene og tenke at noe er godt nok, sier han.
Samspillet mellom faglighet og frivillighet har nok til tider vært utfordrende, men absolutt givende.
– Samarbeid og kompromisser har vært spennende, og det synes jeg vi har lykkes med. Og så er det fascinerende å jobbe med gjenstander fra fortiden. Historien bak mange av disse tingene, gjør at de veldig ofte blir levende, sier Carpenter.
Rett mann på rett plass
Omsider får vi tak i leder for styret i Birkenes bygdemuseum Kristian Hagestad som for tiden er på reise i Myanmar – tidligere Burma.
– Sett fra museets side er det veldig beklagelig at Steven forlater oss. Han har jo etter hvert blitt en institusjon i seg selv. Men vi har jo stor forståelse for at han går inn i en ny fase av livet og gjør nye valg, sier Hagestad.
Han forteller videre at de nå satser på en god etterfølger som – i samarbeid med alle gode frivillige krefter kan ta vare på, og videreutvikle det som Carpenter, i samarbeid med styret og andre frivillige, har bygd opp.
– Steven har vært rett mann på rett plass til rett tid, og vi er takknemlige for det han har vært med å bygge opp. Men det er fremdeles mye ugjort på museumsfronten i Birkenes. Vi går en spennende fremtid i møte med nye krefter, sier Hagestad.
