Når sant skal sies så er vel julegrana i Vegusdal egentlig ikke ei skogsbygd verdig.
Den er noe pinglete i år. Grunnen kan være at strømkursen som gir strøm til grana også gir strøm til vaffeljernene som er i sving, og den kursen tåler større belastning. Derfor er det praktisk med lite tre som ikke krever så mye strøm. Og så var det litt vanskelig å få plass til å rundt treet – men hva gjør vel det når man har bensinpumper som kan omringes.
Folk strømmet til som de alltid gjør når det skjer noe i bygda. Når 125 av ca 400 innbyggere møter opp sier det mye om miljø og samhold. Bygdemusikken er egentlig et kapittel for seg.
– Det har seg sånn at en 17. mai fikk vi beskjed fra Birkeland om at musikken ikke hadde tid til å stille opp på Engesland. Det var noen voksne i bygda som hadde spilt før og fikk et nostalgisk drag i ansiktet, og hva er da mer naturlig enn å starte eget korps. Så nå er det noen bitte små, og noen veldig store som utgjør bygdekorpset, sier dirigent Trond Eirik Jaabæk.
– Vi har hørt om bygdekor, men bygdekorps er noe nytt?
– Vi kunne jo ikke hete skolemusikk, for mange er ferdige med skolen. Guttemusikk er jo avleggs for mange år siden. Vi synes bygdemusikk låter bra – og målsettingen er jo at det med tiden skal låte enda bedre, sier Jaabæk.
Og mens korpset spilte, sang folk julesanger og gikk rundt juletreet – unnskyld bensinpumpene – både for å holde varmen, for å være tro mot tradisjonen og også få et snev av julestemning, selv om det fremdeles bare er advent.
For en gammel skolemusikant er det gøy å se at korpsbevegelsen vokser og gror, og det er ikke mye om å gjøre at det børstes støv av trompeten. Hvis så skulle skje ville Bygdemusikken i Vegusdal være første alternativ.
Det tennes ikke juletre uten at nissen kommer. Man levde lenge i spenning, men han kom og da til glede for både for liten og stor.
På Engesland er det dessuten julegate. Det er hengt opp to stjerner med tilhørende lys over veien.
