Når bør politikerne ha anledning til å stenge døra til møterommet for pressen og allmennheten? Hva bør vi som velgere og journalister få vite om de politiske diskusjonene? Og hva har vi krav på og rett til å få vite?
Ifølge Kommuneloven skal møter i folkevalgte, kommunale organer være åpne for alle. Dersom dørene skal lukkes, må organet selv fatte vedtak om det, og vedtaket må være hjemlet i Kommuneloven. Der heter det at et møte skal lukkes kun når det foreligger lovbestemt taushetsplikt, når organet skal behandle en sak som omhandler tjenesteforholdet til en arbeidstaker, når hensynet til personvern eller til tungtveiende offentlige interesser tilsier det, eller når det vil komme fram opplysninger i møtet som kunne ha vært holdt unna offentlig innsyn om de hadde stått i et dokument.
Hva må så til for at en samling politikere kan karakteriseres som et folkevalgt organ? Ifølge en av landets fremste eksperter på offentlighet, Gunnar Bodahl-Johansen, er det når politikere fra flere eller samtlige partier setter seg sammen for å diskutere politiske saker. Sivilombudsmannen er av samme oppfatning.
I fjor høst stilte Hordaland Folkeblad spørsmålstegn ved at en stor del av Kvam heradsstyre drøftet budsjettet bak lukkede dører et halvt døgn før det ordinære formannskapsmøtet. Ordføreren avviste kritikken, mens Bodahl-Johansen ga avisa rett.
9. desember i fjor, tre dager før Kommunestyret skulle vedta årets kommunebudsjett i Birkenes, ble gruppelederne for de seks partiene som er representert i Kommunestyret samlet til et møte på Kommunehuset der budsjettet var tema. Birkenes-Avisa ønsket å være tilstede, men ble avvist.
I Birkenes har, så vidt vi vet, ikke de politiske partiene hatt for vane å samles for å diskutere viktige politiske saker før sakene har kommet til behandling i utvalg eller kommunestyre. Under Harald Vestøls tid med ordførerkjedet holdt partiene sine gruppemøter til samme tid, så gikk ordføreren rundt og samlet inn ønsker fra de ulike partiene og prøvde å finne en måte å bake disse inn i budsjettet. Det gikk som regel greit.
Nå er det imidlertid nye tider. Den stadig trangere kommuneøkonomien har tydeliggjort de politiske skillelinjene og skapt en atskillig friskere politisk debatt enn birkenesingene er vant med. Det har gjort det lettere for hvermannsen å se hva hvert enkelt parti står for. Samtidig har det økt politikernes behov for å sondere terrenget før viktige avgjørelser, som et budsjettvedtak, skal tas.
Vi har ingen problemer med å forstå politikernes ønsker om å kunne diskutere saker i ro og mak, uten journalister eller andre utenforstående tilstede. Samtidig må de ikke glemme at de er representanter for velgerne. Som Gunnar Bodahl-Johansen sier: «Vi har ikke valgt politikere til å sitte bak lukkede dører og bestemme over hodene på oss. Vi har valgt dem til å sitte i åpne forum og komme fram til vedtak i full offentlighet».
Etter den – til Birkenes å være – uvanlig heftige budsjettdebatten i Kommunestyret 12. desember å dømme, var budsjettet langt fra spikret på forhånd. Dermed er det lite som tyder på at det nevnte gruppeledermøtet fikk noen avgjørende betydning for budsjettvedtaket.
Likevel mener vi det bør reises noen prinsipielle spørsmål ved møtepraksisen, slik at alle er klar over hvilke regler som gjelder, og slik at ikke politikerne kan velge å stenge døra til møterommet etter eget forgodtbefinnende når en kontroversiell eller upopulær sak skal diskuteres. Det tror vi både politikere, administrasjon, presse og velgere vil være tjent med.
