På Telemarksforsknings årlige oversikt over kulturtilbud og kulturaktivitet i norske kommuner, regioner og fylker – den såkalte kulturindeksen – kommer Birkenes dårlig ut. Med en gjennomsnittlig score på 1,8 av ti mulige poeng havner Birkenes helt nede på en 351. plass av landets 428 kommuner i 2013. Det er 54 plasser ned fra året før.
I indeksen sammenlignes kulturtilbudene i tall per innbygger. De ti kategoriene kommunene måles på er kunstnere, kulturarbeidere, museum, konserter, kino, bibliotek, scenekunst, kulturskolen/Den kulturelle skolesekken, sentrale tildelinger og frivillighet.
Kategorien Birkenes scorer best i er antall kulturarbeidere bosatt i kommunen, der kommunen får syv av ti poeng. Dårligst står det til i kategoriene kino, scenekunst og sentrale tildelinger, der Birkenes får null. Ikke så rart, kanskje, ettersom det ikke finnes noe kinotilbud i kommunen og tallene for scenekunst er hentet fra medlemsteatrene i Norsk Teater- og Orkesterforening.
Mer overraskende er det at kommunen havner helt nede på en 351. plass i kategorien frivillighet med kun to poeng. Rangeringen er basert på mva-refusjonsordningen for frivillige organisasjoner og medlemstall i kor, korps og husflidslag. Med fire kor og tre korps bare på Birkeland skulle det ikke være noe i veien med deltakelsen her. Når det gjelder momsrefusjon, har nok kulturleder Wenche Flaa Eieland rett i at så lenge idrettslagene er utelatt fra rangeringen, er de fleste lagene i Birkenes for små til at de bryr seg med å søke om momsrefusjon, eller de kjenner kanskje ikke til ordningen.
Vi er enige med kulturlederen i at en slik rangering ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av kulturtilbudet i en liten kommune. Dessuten er det som hun påpeker kort vei til byer som Kristiansand og Arendal, hvor man finner både kino, teater og et mangfoldig tilbud av konserter, utstillinger og andre kulturtilbud. Det er også hevet over tvil at frivilligheten fortsatt er stor i Birkenes, den er selve drivkraften bak det aller meste som skjer på kulturfronten. Uten ildsjelene som bruker store deler av fritida si på å organisere aktivitet for barn, ungdom og voksne, ville Birkenes vært en kommune fattig på mer enn penger.
Samtidig kommer man ikke unna at kulturindeksen faktisk sier noe om hvor mye eller lite det satses på kultur i landets kommuner. Selv om ulikhetene med Birkenes kanskje er større enn likhetene kan vi ikke unngå å nevne at kommunene som besetter de tre øverste plassene på indeksen – Røros, Ål i Hallingdal og Nord-Aurdal – alle er mindre kommuner med under 7000 innbyggere.
Men i de tre toppkommunene har trolig den politiske viljen til å bruke penger på kultur vært større enn i Birkenes, hvor politikerne har priset seg lykkelige over den store frivilligheten og brukt den som argument til å holde kulturutgiftene nede. I den økonomiske situasjonen Birkenes kommune er i for øyeblikket er tiden definitivt ikke inne for å diskutere påplussinger på kulturbudsjettet. Vi er imidlertid enige med redaktøren i Lillesands-Posten i at det kunne være på sin plass med en kulturpolitisk diskusjon i Birkenes. Hva ønsker egentlig politikerne med kulturen? Det kan det være nyttig å ha avklart, i både gode og dårlige økonomiske tider.
