En og en halv mil nordover på riksvei 41 fra Birkeland, kommer vi til en liten sjarmerende grend. Den klamrer seg fast til det bratte terrenget, vendt ut mot Tovdalselva, også kalt «Fjorden». Denne lille bygda er nydelig vinterstid og spesielt vakker sommerstid. Et lite stykke nasjonalromantisk postkort, med sine velstelte gårder, eneboliger i tradisjonell stil og flotte kulturbeiter oppover i liene. Midt oppi lia finner vi Aamlid gård.
Aamlid gård huser en familie på fire; Cathrine, Geir Inge og barna Mathilde og Mathias, sammen med hund, katt og høner.
Familien overtok gården, som Cathrines far tidligere eide, i desember for ett år siden. Overtakelsen gikk relativt fort, og dette var en velkommen forflytning for dem alle. Familien bodde tidligere kun et par minutters gange fra Strøgets på Birkeland og hadde lyst til å prøve seg på «livet på landet».
Å overta en gård er mye jobb både når det kommer til det å sette seg inn i eiendommens grenser, skogbruk og pleie, gårdens historie, og vedlikehold. Familien har vært opptatt av å ta vare på og fremheve gårdens sjel, og oppgradere det som må oppgraderes på et respektfullt vis, samtidig som de ønsker et funksjonelt og trivelig hjem som møter dagens standard for en familie på to voksne og to store ungdommer.
I barndommen vokste Cathrine opp med å pendle med sine foreldre og søsken. I ukene bodde de på Birkeland, og i helger og helligdager bodde de på Søre Herefoss. På gården var det tid til mange aktiviteter. Bading på den lille stranda nede ved «Fjorden», utelek i skog og rundt husene, og foreldrene pusset opp og bygde på gårdshuset, for å få plass til dem alle. Etter hvert som søsknene vokste opp ble det holdt brylluper oppe på låven. Stedet i seg selv har gitt mange varme minner for Cathrine, som gjerne kunne tenke seg å videreføre og lage egne minner med sine egne barn, og øvrig familie.
Dagens gårdshus er fra 1892, med et nyere påbygg fra 1990-tallet, og uthuset med fjøs fra 1899. Gårdshuset er laftet og består av mange rom. Opprinnelig besto huset av kjeller, en etasje og loft. Huset fikk tidlig på 1900-tallet bygget på en ekstra etasje ved at eieren fikk tak i et hus til, som de brukte tømmeret og øvrige materialer fra, til å bygge andreetasjen. Dette kan vi tydelig se spor av, etter at Cathrine og Geir Inge fjernet vegg-til-vegg teppene i andreetasjen. Der kom det frem mange tegn på at gulvet er «lappet» sammen for å tette gamle trappehull og luker. Det samme gjelder vegger, som var flyttet når den nye laftekassa ble stablet om for å passe oppå førsteetasjen. En annen spennende kuriositet i andreetasje, er den smale loftstrappa, som kan vippes ut. Bak den skjulte husfolket radio og andre viktige ting, under andre verdenskrig.
Å pusse opp et gammelt hus er både tidkrevende, kostbart og utfordrende i seg selv.
Huset hadde hovedsakelig behov for nye vinduer, nye kjøkken i begge etasjer og en god del strøk med maling. I et nymotens hus er dette «ingen sak», da alle vikler er, eller bør være, rette. Gamle hus derimot har en god del mer «sjel» og faller ikke under kategorien «å være i vinkel» på noen som helst måte. Og dette gårdshuset er intet unntak.
Alle vinduer ble bestilt på mål etter hvert vindu som før hadde stått der. De gamle buktende veggene måtte nesten «overtales», til å kunne akseptere de rette linjene til skapstammene på de to nye kjøkkeninnredningene familien skulle sette inn. Prosjektet med å male opp husets overflater tok til slutt et år å fullføre, da familien skulle ha tid til både jobb, deres nye hjemsted, og ikke minst hverandre. I tillegg til alle oppgaver og prosjekter som skulle settes i gang da familien først flyttet inn, kom den snørike vinteren 23/24.
Fra å være vant til å bo i et mer moderne hus i mer sentrale strøk, ble det en bratt læringskurve den første vinteren i nytt hjem. Vann som fryser. Rør som sprekker. Fyringsvakter ved peisen nattestid. Strømbrudd. Brøyting og kjøretøy som sitter fast i tunet. Da er det godt å vite at man bor på et sted hvor man har gode naboer på alle kanter. Familien legger ikke skjul på at det var uvant å ha alle disse «nye» utfordringene å tenke på, og at alle fire måtte venne seg til den nye måten å leve på. De er veldig takknemlige for naboene sine, trives godt og er i år mer forberedt enn året før.
Familien har nå bodd på Søre Herefoss i ett år, og er mer eller mindre ferdige med oppussingen. De har dekorert hjemmet sitt med duse, og noen sterke, farger. Mye stemningsfylt belysning fremhever den hyggelige atmosfæren og gir det gamle tømmeret og de skjeve gulvene og veggene liv. Cathrine er tydelig interessert i nyanser, naturmaterialer og stofflighet, da dette hjemmet føles avslappende og dekoren føles som en naturlig del av hjemmet. Dette krever gjerne nøye planlegging og et naturlig talent med øye for detaljer. Denne interessen gjenspeiler seg i den naturlige og dempede julepynten rundt omkring i husets hverdagsrom.
Gårdshuset har flere små rom, med sjarmerende vindskjeve heltredører som ikke kan eller bør lukkes. Disse fører inn til små tidskapsler fra en tid lenger tilbake og inn i husets historie. Det ene rommet står mer eller mindre urørt, malt i blått og hvitt, og er slik det var, den gangen på sent 1980-tallet, begynnelsen av 1990-tallet, fylt med gode minner fra Cathrines barndom.
I rommet vegg-i-vegg, går vi lenger tilbake i tid. Denne lille tidskapselen fører oss tilbake til et rom fylt med følelsen av julestemning fra tidlig 1900- tallet. Et koselig rødmalt rom med antikke møbler og nostalgisk julepynt, som får stå i fred hele året rundt. Et julerom i rustikk tradisjonell stil.
Familien er glad i å feire jul, og skal i år innvie sitt eget hjem med julefeiring på gården med gjester. Det er alltid spennende å være vertskap, og spesielt når det skal skje første gang i nytt hjem.
Cathrine er selverklært «julete», og forteller om en sammensveiset storfamilie som i alle år har trivdes i hverandres nærvær. Hun forteller om mange gode juleminner fylt med glede, liv og inkludering, og familietradisjoner som både store og små, gleder seg til å ta del i hvert år. På julaften går noen i kirken, mens andre steller i stand mat til de som kommer tilbake fra kirken. Ettermiddagen og kvelden nytes i godt selskap med ribbemiddag, kransekake og is eller riskrem, før gavene åpnes.
Storfamilien feirer ofte sammen, men om ikke alle har mulighet til å feire i lag hvert år, står døra alltid åpen om man skulle få lyst til å stoppe innom, å være med på storfamiliens «kveldsmat tradisjon», på vei hjem etter andre juleselskaper. Raushet, inkludering og kjærlighet er viktige verdier i juletiden.
På Aamlid gård ønsker familien å bevare så mye av det gamle som mulig. Det er viktig for dem å beholde husets sjel. Dette gir rommene karakter og sansene oppfatter rommene som interessante. De ønsker at husets historie skal få leve videre, og at Aamlid gård skal være et hjem for sine egne barn, slik det var for Cathrine i hennes barndom. Et sted hvor familien kan samles til jul og i hverdag, vokse videre i generasjoner og la historien gå i arv.
Riktig god jul.
Tekst og foto:
Line Risdal
