Ida er tilbake fra krigsherja Gaza – vi møtte henne i trygge Pråmsnes

Vi har tatt en sommerprat med Ida fra Pråmsnes, som oss med på ei reise fra det trygge og gode her heime, til nylige opplevelser som lege i krigsherja Gaza.

Etter hjemkomsten til Norge 6. juni i år, har Ida McFadzean blitt intervjuet av flere store medier om oppholdet sitt i krigssonen i Midtøsten.

Ida er gynekolog-spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp. Hun er også spesialist i allmenn medisin og jobber med seksuelle overgrep på overgrepsmottaket i Agder.

Den 47 år gamle firebarnsmora vokste opp i bygda vår. Først i Nordåsen Terrasse i barneår, og deretter ungdomsåra i Pråmsnes.

Og det er nettopp i Pråmsnes vi møter vi Ida McFadzean, i det hun nyter roen og stillheten mens hun går og luker og steller i potetåkeren. Bruket der hun vokste opp sammen med søsken og foreldrene Anne og Wiggo Svendsen, er en vakker grønn oase. Kontrastene er store fra grønnsaker, frukt og blomster i den velstelte store hagen, til utbombede bygninger over store deler av Gazastripen.

Da Ida vokste opp som den nest eldste i søskenflokken på åtte, var det naturlig at hun fikk en del ansvar for sine brødre og søstre.

– I oppveksten fikk jeg utfolde meg i mange aktiviteter. Jeg begynte tidlig å spille piano med mamma, og da jeg var gammel nok begynte jeg å spille fløyte i skolemusikken. Jeg drev også med ballett i mange år, noe jeg var svært glad i. Vi barna ble også tidlig glad i naturen, og da var Speideren naturlig å være med i.

– Somrene da jeg var ung, var store høydepunkt. Da tok mamma og pappa med flokken på tur til ulike steder til fjells og sjøs. Fjellturene til Nystøyl i Fyresdal var høydepunktene i flere år. Naturen ble brukt mye, der turer i fjellet med blåbærplukking, fisking og andre aktiviteter sto på timeplanen.

Mor Anne forteller at da Ida gikk i 9. klasse, var hun allerede fast bestemt på å bli lege. Det betød at hun måtte ha gode karakterer på skolen. Hun jobba hardt for å nå sine mål, og hun fikk også med seg erfaringa som au pair i England sommeren hun var 16 år.

Ida og ektemannen Jared har oppdratt sine barn, litt som Ida ble, men med noe mer referanser fra den «store verden». Tryggheten Ida og søskena fikk heime i barneåra, har hun overført til sine egne. De har reist en del til land der fattigdom preger livet til folk, og ikke bare til typiske turistmål. Blant anna har familien vært i Tanzania og India.

I jobben som lege har Ida fått mange erfaringer. Men hennes reise til Gaza nå nylig, er den som har gjort mest inntrykk på godt og vondt.

Krigen på Gaza har vært en menneskelig katastrofe for sivile. Midt oppe i alle disse forferdelige hendelsene som en krig fører med seg, har Ida vært et tidsvitne.

I fem uker som hjelpearbeider i den store flyktningleiren i Rafah, ble det lange hektiske dager. Leiren ligger helt på grensen mot Egypt, sør på Gazastripen.

– Det er godt å være heime igjen hos familien, forteller Ida.

– Det første inntrykket man fikk i starten var den enorme logistikken. Bare å komme seg inn til Røde Kors feltsykehuset i Rafah, der jeg skulle jobbe, var veldig omstendelig. Det samme var det da jeg dro heim igjen. Røde kors hadde egne sikkerhetsfolk rundt oss, som passa på hele tiden. Alt ble koordinert med de stridende parter, ned til minste detalj.

– Vi som jobba for Røde Kors hadde aldri noen kontakt med partene. Dette tok vårt sikkerhetsteam seg av. Vårt fokus var hele tiden å kunne bruke tida på jobben vår.

Ida er engasjert når hun forteller om sine opplevelser i det krigsherjede Gaza.

– De første dagene var det kun telt vi kom til. Derfor måtte vi i starten legge opp logistikken for arbeidet som ventet, og innrede feltsykehuset.

– Som lege opplever man mange skjebner, og enda verre er det i et slikt konfliktområde. Man opplever også mange gleder, som det å ta imot nyfødte, og se gleden til mor og familie.

– Jeg fikk også noen nye opplevelser i jobben med mennesker fra andre kulturer.

– En dag kom ei fortvila jente på 16 år, og spurte om hjelp til å bli gravid. Hun hadde gifta seg 14 år gammel, og ville så gjerne bli mamma. Det første jeg spurte om, var om hun hadde fått menstruasjonen, siden hun var så ung. Utenkelig situasjon her hjemme, men vanlig flere steder i verden.

– Røde Kors sitt nye feltsykehus ble åpna tidlig i mai i år. Den første pasienten jeg fikk inn, var ei kvinne som måtte ta keisersnitt. Hun skulle egentlig tatt keisersnittet ei uke tidligere, men måtte flykte siden sykehuset var ute av drift. Men alt gikk bra med både mor og barn, forteller Ida.

Røde Kors feltsykehuset der Ida jobba, ble på kort tid bygd for ulike behandlingsmåter. Det gir akutt behandling, og gir helsehjelp til mor, barn og nyfødte. Dette, i tillegg til en poliklinikk som tar imot dagpasienter. Feltsykehuset tar også imot masseskader etter angrep.

– Da det større luftangrepet på teltleiren i Rafah kom søndag 26. mai, var du veldig nærme. Hvordan ble jobbsituasjonen deres i timene etter angrepet med mange drepte barn og kvinner, og svært mange skadde?

– Det ble selvsagt mer hektisk enn det som er normalt. Da ble alt vårt fokus på kritisk skadde etter angrepet. Selv om det var hektisk og kaotisk, så måtte man holde roen i situasjonen.

– Så må jeg skryte av de lokale helsearbeiderne. De var utrettelige i sin gjerning og jobbet langt over det man kunne forvente. De sa aldri nei, smilte ofte og beholdt en stoisk ro, tross krigen som herja rundt de, sier hun.

– Hvordan bodde du på Gaza, og var du noen ganger redd?

– Selvsagt kunne man være engstelig til tider, men jeg frykta aldri for eget liv og egen sikkerhet. Men det er klart når store kamphelikoptre kommer svært nær, og man hører bomber og skyting, så gjør det noe med oss.

– Vi var heldige å bo i en av de få bygningene i området rundt teltleiren. Her bodde vi seks hjelpearbeidere på samme rom. Litt uvant i starten, men her hadde jeg erfaring heime fra barneåra, da vi unger bodde tett sammen. Maten var enkel, men vi fra utlandet led ingen nød. Lite søvn og mye arbeid var det jo, noe jeg også var forberedt på.

– Til slutt, Ida. Hvordan var samtalene med familien, og hvordan stilte barna seg til det oppdraget du ble spurt om?

– Dette tok vi jo opp i familierådet hos oss seks i heimen. Først var minstejenta skeptisk, og ønska ikke at jeg skulle dra. Da jeg og Jared fortalte henne mer om sikkerheten, og hva jobben gikk ut på, så snudde også hun, og ga grønt lys.

– Min mor sa først nei. Der drar du ikke, men hun snudde fort til å støtte avgjørelsen.

– Da jeg var i Gaza, snakka jeg med barna når det var tid og mulighet. Og da snakka de og spurte som normalt, som om jeg skulle være på jobb her heime.

En interessant prat om den hyggelige oppveksten – og alvoret på Gaza – er over. Ida sine refleksjoner rundt erfaringer og reiser, har vært tankevekkende å lytte til.

Den siste jobben hennes i Midtøsten, der hun har vært tett innpå barn og kvinner i de mest sårbare situasjoner, er et vitnesbyrd om at krig er forferdelig.

Vi takker for praten, Ida jobber videre med lukinga i potetåkeren – og vi ønsker hverandre en god sommer!