Nå hører og leser vi i nyhetene at den amerikanske presidenten inderlig oppfordrer Israel til å unngå bakkeinvasjon i Gaza. Det samme gjør Israels tidligere statsminister Ehud Olmert. Han advarer mot tap av palestinske liv og tap av internasjonal støtte.
1,4 millioner mennesker er studd sammen i grensebyen Rafah. For en kristensionist betyr ikke dette tallet så mye. Det faktum at Gud er med jødene og Israel er det som betyr noe. Om det hadde vært 6 millioner palestinere som var truet av total intetgjørelse, ville Netanyahus argumenter for nødvendigheten av den totale seier være det viktigste, er det grunn til å tro. Kristensionister påvirkes ikke av rasjonelle argumenter virker det som. Kritikk mot Israel er antisemittisme. Stakkars jødene, de har lidd nok, er også et vanlig utsagn.
Det er mange mennesker i Vesten man kunne forvente at satte ned foten og som kunne si, Israel, hør her, nok er nok, med en etisk og politisk begrunnelse. Hvorfor angriper jeg kristensionister? Det er fordi deres holdning berører meg mest. Det er derfor jeg brukte overskriften «Hva har masseslakt i Gaza med meg å gjøre?» At Gud som begrep settes inn i politiske kontekster er ikke uvanlig. Det er mange som tar Gud og Allah til inntekt for seg og sitt i krig. Kristne mennesker burde ut fra kristent tankegods være fredsduer i elendigheten.
Når Bjarne Eikeland i sitt innlegg, i forrige nummer, spør som med et hjertesukk ‘hva skal jødene gjøre’ så underbygger dette at en kristen lære har fått Israel i sentrum for forkynnelsen, ikke verdens land og riker. Guds rike og Guds folk er ikke synonymt med Israel og jødene. Den nye pakt kom med en «new deal» som sidestiller jøder, grekere, palestinere, ja, alle folkeslag på hele jorden. Det jeg her skriver kan underbygges teologisk.
Hvem er de sanne Abrahams barn? Hvem er de sanne jøder?
Det sier jeg mer om på låven til Sol og Knut Suggelia onsdag 14. februar. De første innleggene vil Aslak Fjermedal og Roald Håverstad holde. De innleggene vil handle om sionismen som grunnlag for opprettelse av staten Israel i 1948, og levekår for palestinere i Israel fram til 1967 og hvordan det er å være nabo til bosettere i de okkuperte områdene etter 1967.
Ole Morten Vegusdal
______________
Leserinnlegg
