Demenskoret går sin seiersgang på NRK, og høster lovord hvor enn man vender seg. Gjennom programmet ser man hvilken god effekt musikk har på mennesker.
Om det blir demenskor i Birkenes er kanskje ikke aktuelt, men Birkenes Sanitetsforening ville gjerne se litt på hvilke muligheter de har for å ta med seg sang og musikk inn i arbeidet med å kunne tilby gode aktiviteter for personer med demens. De inviterte derfor sist uke Trine Lise Aasheim til et møte på Aktivitetssenteret for å høre litt om hvilke grep som er mulige å ta.
Trine Lise Aasheim er musikkterapeut med mastergrad fra Norges Musikkhøyskole. Hun er opprinnelig fra Kristiansand, men flyttet hjemmefra i 1975, og bor nå i Groruddalen i Oslo.
– Som musikkterapeut er jeg opptatt av å bruke musikk i kommunikasjon og samhandling med mennesker. Vi er ikke så opptatt av prestasjoner, men å bruke musikk som et verktøy i relasjon med andre, sier hun.
Hun har jobbet 25 år som musikkterapeut, blant annet 10 år med kreftsyke og døende på et hospice i Oslo. Hun kjenner Birkeland, og spesielt Svaland godt. Hun er søster til Anne Rigmor Svaland, og har tidligere hatt et sangprosjekt på Birkenes sykehjem.
– Der hadde vi grupper hvor vi sang sammen, og da bruker vi sanger alle kan. Og er vi alle i alderen 60 pluss, så har vi en felles kulturarv. Tidligere var det mer fokus på sang i skolen, da var dette et eget fag, og sanger og salmer ble pugget. Fra min tid på barneskolen stod vi ofte ved pulten og sang, sier hun.
Trine Lise sprudler, og forteller ivrig når det dreier seg om sangens betydning. Å synge er faktisk hjernegymnastikk for oss alle. Personer med demens blir ofte sittende som tilskuere når noe skjer, men når vi synger sammen, sanger de gjenkjenner, får de mulighet til å være aktiv og deltagende.
– Vi musikkterapeuter mener at alle har rett på musikk. Og det å jobbe med personer med demens, er så meningsfylt, for de har sanger inni seg. Derfor er det vår oppgave som er sammen med dem, å legge til rette for at disse dyrebare ressursene kan bli stimulert og bli brukt. Selve gjenkjennelsen gir mestring. Om man synger ut eller om man «synger inni seg», er fritt valg. Når sangene gir gjenklang, er det noe som lever inni oss, og det er en bonus om det kommer ord og toner ut av munnen.
Man må lage et miljø hvor en synger.
– Vi ser at det er en stor økning i antallet personer som får demens. Av de over 90 år, så får rundt 50 prosent demens. Dette kan skje med oss alle. Vi kan miste funksjoner, men vi mister IKKE verdi. Menneskeverdet er ukrenkelig, og dette er et verdigrunnlag som står seg, sier hun.
Sang og dans er i så måte fantastisk. Jeg blir så berørt av å se det. Når mennesker blir aktivisert, og får bidra med noe de mestrer, er det fantastisk å se reaksjonene. Det tennes ofte et lys i øynene, og det skaper glede. Man må derfor legge til rette for at mennesker som har fått demens kan være mest mulig deltakere i eget liv.
Nå er det mye fokus på Demenskoret, men det trenger ikke være kor. Det viktigste er å skape trygge og gode rammer hvor mennesker kan møte hverandre, og oppleve noe godt sammen. Sang er noe vi kan gjøre sammen. Da holder vi også samtidig i hevd en viktig kulturarv. Mange av de gamle norske sangene er gode å synge, har fin melodi og tekstene vekker minner. De handler om livet og om relasjoner, om natur, historie og levekår og mye mer.
Lagde egen sang-«app»
Trine Lise har utviklet en egen app; «Gjenklang – sanger som berører». Den er et verktøy for at folk som omgås eldre og personer med demens skal kunne bruke sang i samhandlingen med dem.
– Det er viktig med enkle hjelpemidler som bare er et par tastetrykk unna i en travel hverdag. Man trenger ikke være musikalsk selv. Appen kan brukes av alle som omgås personer med demens, reklamerer hun. Den er et godt verktøy som kan bidra til å senke terskelen for å sette i gang med sang. Det er utvalgte sanger med tydelig tekstuttale, den er tilrettelagt i et tempo og toneleie som er tilpasset målgruppen, og sangene er hentet fra de eldres eget livsrepertoar. Mange av de unge kan ikke sangene som de eldre kan. Hun forteller at hun pleier å si at de kan spørre de eldre om å lære dem noen av deres sanger. Da viser vi en god holdning, og bekrefter at de eldre har mye å tilføre oss. Og når musikken og sangen i appen spiller opp, så synger de ofte med av hjertens lyst.
– Ressursene har de inni seg. Mestring og opplevelse av velvære er formålet med aktiviteten.
– Jeg har et samarbeid med Hospiceforum Norge, som blant annet har sitt fokus på at den siste tiden i livet skal bestå av trygghet og verdighet. De stilte opp som søkerorganisasjon for å få midler til å lage appen. Pengene kom fra Stiftelsen Dam, og var øremerket tiltak for å skape god aktivitet for sårbare eldre. Jeg har vært heldig og fått dyktige datafolk til å lage appen, og alle sangene er spilt inn i et profesjonelt studio i Oslo.
Ingen magi
– For meg som brenner for dette feltet er det fantastisk å se Demenskoret. Etter å ha sett programmene kan ingen påstå at sang og musikk ikke er viktig. Det er så nydelig å se hva som skjer med kormedlemmene. Vi ser at de ansvarlige tilrettelegger på deltakernes premisser, som opplever å bli sett og hørt, og blir tatt på alvor. Fellesskapet og mestringen gir glede og stigende humør.
– Mitt råd til dere er ikke å kopiere demenskoret, men se hvilke små grep dere kan gjøre her. Mye er mulig. Skap en ramme som er trygg og inkluderende. Få noen til å lede sangen og til å akkompagnere, eller dere kan bruke appen, i alle fall i en startfase.
– Det viktigste er opplevelsen av verdighet, inkludering og fellesskap. Det gjør noe med oss alle. Mange spør meg hva magien er. Det er ingen magi. En god og varm tilstedeværelse av ekte autentiske mennesker, er nøkkelen. Vi som er friske må ta ansvar for å skape disse gode rammene. Er man ekte og vil den andre vel, da kan det skapes mye godt.
– Personer med demens gir ofte utrykk for å huske lite, og er redd for å avsløre at de glemmer. Når man setter i gang med musikken, så kommer sangene. Jeg bruker ikke sangbøker i sangstundene på sykehjem, mest fordi pasientene kan bli forstyrret av det. Blikket er viktigere enn stemmen, og blikket gjør at jeg kan oppnå kontakt og formidle aksept og interesse for det andre mennesket.
Glede og trygghet
– Jeg opplever ofte når jeg kommer inn i rommet, at pasientene sitter og er i sin egen verden. I det starter sangen, skjer det noe. Sang er fantastisk i forhold til å kunne skape fellesskapsopplevelser. Glede og trygghet er viktig i all omsorg. Sang bidrar at livshistorien til hver enkelt holdes levende. Dette er personsentrert omsorg, sier hun.
– Jeg er takknemlig for å få jobbe med mennesker med demens. De er de de er, og har ikke noe forsvar å gjemme seg bak. Derfor er noe så nydelig og ekte i det som kan skapes mellom oss. Jeg føler meg privilegert, og opplever stadig å bli tatt imot med vennlighet og varme, og det er virkelig en av de største gavene vi kan få fra et annet medmenneske.
Hva nå?
– Når spørsmålet «Hva gjør vi nå» dukket opp etter møtet sa jeg til dem at de må bare begynne med en gang. Ikke planlegg så omfattende, men lag gode rammer. Dere sanitetskvinner er eksperter på å få til gode aktiviteter, med kaffe og kaker i et hyggelig rom.
– Hun er veldig flink, og pekte på behov. Hun gav innsikt i hva demens er, og kan være. Vi fikk mye igjen for at hun var her, lød det fra Bjørg Stenslund Tøsse i Birkenes Sanitetsforening.
– Det er et høyaktuelt tema. Og vi må spørre oss selv om det tilbudet vi har er godt nok. Og noe vil vi gjøre uansett. Etter møtet satte vi ned ei arbeidsgruppe som lager en plan for aktivitetene fremover. Vi skal lage sangkvelder. Gruppa vil komme med innspill, og målet er å komme i gang så fort som mulig, sier Tøsse.
