– Jeg kommer aldri til å flytte tilbake

(Dronefoto: Sigmund Javenes Flaa)

Jeg har egentlig aldri tenkt at jeg skulle skrive dette og spesielt ikke publisere det. Leserinnlegget til Birgitte Ås gjorde at jeg har lyst til å stå fram.

Jeg har sagt siden barneskolen at den dagen jeg endelig kommer meg vekk i fra Birkeland skal jeg aldri komme tilbake.

Jeg gikk 1-9. klasse på skolene på Birkeland. 10. klasse måtte jeg gå i Grimstad. Jeg hadde det greit fram til 3. klasse, men det var første gang jeg spurte mamma om ikke vi kunne flytte til en annen skole.

Jeg kan ikke spesifikt huske hvilken hendelse som gjorde at jeg spurte, men det er mye som utgjorde det. Jeg husker at det var på mitt trinn hovedsakelig to gjenger. Jeg passet ikke inn i noen av dem. Fra 5. klasse hadde jeg ingen, i friminuttene satt jeg hovedsakelig alene og i timen prøvde jeg å lage meg så liten som mulig. Jeg bestemte meg etter et par måneder alene, at jeg kunne ta kontakt med en venninne som jeg hadde kjent siden jeg var født – om jeg kunne leke med gjengen hun var med i? Det fikk jeg lov til og det var supergøy fram til siste halvåret i 7. klasse.

Jeg vet fortsatt ikke hva som skjedde med disse jeg kalte venner, men gradvis fikk jeg en følelse av mindre velkommenhet. Jeg ble ikke lenger invitert på besøk etter skolen, de forsvant før jeg rakk å finne de i friminuttet: Hver gang jeg inviterte hjem kunne ingen, likevel viste de bilder da de hang sammen, uten meg selv om jeg hadde spurt.

Det gikk videre ut på ungdomskolen før jeg begynte virkelig å kjenne på ensomheten og gal-heten. Jeg visste ikke om dette «bare» var i hodet mitt eller om det faktisk skjedde. Jeg ble ikke lengre invitert i bursdager, bortsett fra min barndomsvenninne fordi foreldrene våre kjente hverandre. Høsten i 9. klasse hadde jeg allerede prøvd å forsvinne en gang. Foreldrene mine skjønte at noe var galt og fikk meg til å fortelle. De ville at jeg skulle prøve å få et møte med alle i «gjengen» sammen med en lærer.

Dette gjorde jeg og møte ble holt, og jeg husker ordrett hva jeg spurte de andre om: «Om dere ikke vil være venn med meg så si det, men ikke gå rundt å lat som.» Men alle sa seg enige om at det var bare tull det jeg følte, de hadde aldri og ville aldri gjort noe slikt. Dum som jeg var trodde jeg på de et øyeblikk fram til læreren gikk, da kom de spydige kommentarene og den utrolig vonde følelsen tilbake.

Etter jul i 9. klasse, etter mitt andre forsvinningsforsøk, ble det satt opp et foreldremøte med alle foreldrene til de i «gjengen». Der fikk foreldrene mine beskjed om hvor «sosialt tilbakestående» jeg var.

I begynnelsen av 10. klasse, da to av de verste jentene som gjorde dette klarte å nå vennene jeg hadde fått meg i Lillesand – klarte jeg ikke mer. Tilfeldigvis ringte en venninne meg. Vi snakket om alt og jeg fikk sagt ha det.

Etter vi la på telefonen ringte det på døra. Ikke mere enn fem minutter etter, der sto hun og hennes mor. Hun hadde skjønt hvorfor jeg sa ha det.

Jeg fikk beskjed om å fortelle alt i detalj til foreldrene mine, og ble tatt ut i sykemelding mens foreldrene mine startet prosessen med å bytte skole.

Jeg har glemt mye av det som skjedde i løpet av de to ukene, men et møte er brent fast. Jeg og min mor var på møte med rektor på Valstrand ungdomsskole. Der fikk jeg beskjed om at det var min feil at kommunen kom til å gå konkurs fordi de måtte betale skoleplassen min i Grimstad.

Rektor ville altså at jeg skulle fortsette på Valstrand på tross av min mentale helse, fordi det kom til å koste for mye for kommunen.

Av skoledistriktet fikk jeg beskjed om at jeg fikk innvilget bytte av skole på bakgrunn av at det var avgangsår. Jeg fikk en god slutt på mine skoleår. Det er på tross av, mer enn på grunn av, skolene på Birkeland.

Jeg har hatt en god og støttende familie oppi det hele, men jeg kommer aldri til å flytte tilbake. Jeg vil at dere skal se hvor mange det er av oss som ikke kan tenke noe positivt tilbake på skoleårene på Birkeland.

 

May Alette Colbjørnsen

___________

Leserinnlegg