I anledning bedriftens 50-års jubileum har vi tatt en kaffeprat med tre av veteranene for å høre litt bak kulissene om hvordan det har vært å jobbe ved hjørnesteinsbedriften gjennom så mange år.
Ole Wilfred Svennson er operatør, men har hatt mange forskjellige oppgaver gjennom sine 40 år ved bedriften. Omtrent samtidig begynte også Arve Finnøy karrieren ved «Glassfiberen», han har jobbet i ferdigvaren og i labben. Ferskest av trekløveret er Anders Christiansen som «bare» har 36 år i bedriften. Anders har flere oppgaver, og synes ikke det er lett å definere stillingen sin, men at hovedfokus er HR, industrivern og opplæring av nyansatte.
Praten går løst og ledig, i en munter tone, og de tre legger heller ikke skjul på at nettopp arbeidsmiljøet har vært sterkt medvirkende til at de har jobbet så lenge ved samme arbeidsplass.
– Det at vi har vært her så lenge, må jo være et tydelig tegn på at vi trives godt. Det har vært en trygg og god arbeidsplass, med et godt miljø oss kolleger imellom, sier Svensson.
– Når det går fem faste skift døgnkontinuerlig så ser man mye til de samme personene, men vi har gått veldig mye sammen også utenfor jobbhverdagen, skyter Arve inn. Det er 15 personer på ovnene, og 8-9 på ferdigvaren på de samme skiftene. Disse blir veldig sammensveisa.
Det var nok mer sosialt tidligere. Det henger nok sammen med at produksjonstempoet var roligere og vi hadde mer tid. Nå kreves det mer, og det er mye mer fokus på effektiv jobbing, tenker de.
For alles del var det veldig lett å få jobb tilbake på tidlig 80-tallet. Arve forteller at han var innom fredag for å høre om jobb, og mandagen var han i full gang. For Oles del var det ikke planen i det hele tatt å begynne å jobbe på «Glassfiberen».
– Jeg var utdanna murer, men kunne ikke fortsette i det yrket. Etter et møte på arbeidskontoret gav jeg beskjed om at jeg ønsket meg til Falconbridge, og fikk jobb der. Dagfinn Birkenes er min onkel, og han sa at jeg heller måtte komme opp hit og jobbe. Da var det Werner Hagen som ansatte folk. Han gav meg kort og grei beskjed;
– Nå setter du deg her på min stol, jeg låser døra og når jeg kommer tilbake forventer jeg at du skriver under. Jeg skrev under uten egentlig å vite hva jobben dreide seg om, ler Ole.
– Tanken var at jeg fort kunne skifte til Falconbridge igjen. Men nå er jeg her 40 år etter, så det må jo være et tegn på at det har vært en trivelig jobb, legger han til. Det hjalp også at i den tida var «Glassfiberen» kjent for å være en godt betalt jobb, med gode skifttillegg.
En annen ting som gjør at folk trives er medvirkning og mulighet til å utvikle seg og kurses. De har alle tatt fagbrev under tida i bedriften. – Vi har fått lov til å lære masse her. De som vil har alltid fått gode muligheter til utvikling og nye ansvarsområder, sier Arve. De er alle enige om at varierte og nye oppgaver er sterkt avgjørende for at de trives i jobben.
– Alle som ønsker og vil ha jobb har stort sett fått mulighet til det. For veldig mange birkenesingers del har det første møtet med arbeidslivet vært gjennom en sommervikarjobb her i bedriften, forteller Anders.
Tall på det har jeg ikke, men det må da være 1000-vis av birkenesinger som har jobbet her, legger han til. På det meste har det vært 70 sommervikarer i sving gjennom sommeren, men og noen kvelder og helger i tillegg.
– Jeg kan huske at både Dagfinn Birkenes og Arne Johan Mosfjeld stoppa skolebussen for å hanke inn vikarer om det var trøbbel med bemanningen. De var gode til å hanke inn vikarene til ekstrajobbing. Eneste gyldige forfall var fotballkamper, ler Ole.
– Det at man spilte fotball kunne vel nesten være nok kvalifikasjon til å sikre deg jobb her også i den tida, skyter Arve inn.
– Det er selvfølgelig en del utskifting av folk her også, men da helst av den yngre garde. Vi som først har vært her ei stund blir gjerne værende, mens de yngre ofte nøyer seg med 7-8 år før de prøver seg videre andre steder, sier Ole. Både han og Arve kan fortelle at de i møte med nye kolleger stadig kan oppdage at de har jobbet sammen med hans eller hennes far, eller til og med bestefar.
En annen ting som har endret seg er sikkerhet og arbeidsmiljø forteller de. – Jeg husker blant annet at vi vasket utstyret nesten daglig i aceton. Vi var ikke nødt til det, men det var det eneste som fikk det rent, sier Ole. Ellers minnes de mange morsomme episoder seg imellom og harmløs spøk. Men en strammere og mer effektiv arbeidsdag har gjort at det blir mindre tid for slike innfall.
De første årene frem til 1974 produserte de glassfibermatte. 1974 var første året hvor de produserte glassfiber på spole. Den gang produserte de 4 000 tonn.
– I 1993 produserte vi 12 000 tonn, i år ligger produksjonen på 55 000 tonn, så det har vært en stor utvikling, sier Arve.
Han kan også huske at de sendte glassfiber til Midtøsten i 1989 og fikk 2,20 dollar pr kg. Vi får ikke noe mer nå 30 år etter, legger han til.
De har hatt en god og trygg arbeidsplass, men en gang tidligere følte de på usikkerheten for arbeidsplassen sin. – Jeg husker ikke helt eksakt når det var, men en gang på 90-tallet. Da var det aktuelt med nedleggelse av en av selskapets glassfiberbedrifter. Det stod mellom oss og Falkenberg i Sverige. Der hadde de nye ovner og hadde gjennomgått betydelig opprusting. Da trodde vi en stund det var fare for bedriften. Vi klarte oss, og selv mener vi det er fordi at vi som bedrift hadde vist oss både dyktige, fleksible og villige til omstillinger, sier Ole.
Når det gjelder fremtiden sier alle tre at de forventer en stor grad av automatisering. – Det tvinger seg frem, spesielt på spolesalen må det komme større grad av automatisering, sier Arve. Han kan fortelle at de likevel har effektivisert driften mye. For 30 år siden produserte vi 12 000 tonn med 125 ansatte. Nå produserer vi 5-6 ganger så mye med 220 ansatte.
