Skomakerverkstedet til Jacob Birkenes var et populært sted å være

I daglig tale, særlig blant oss godt voksne, sies det gjerne at det var før og det var etter krigen. For den yngre generasjon er nok dette en fremmed måte å dele inn vår nære fortid på. Men allikevel. Denne artikkelen begynner med, ja, før krigen! For da var det både vanskelig og for mange nesten umulig å ta en utdannelse. Det var tida da håndverket fortsatt sto sterkt både som snekker, skredder og som skomaker.

Jacob Birkenes var en av de som ble skomaker fordi det passet han. Han ble født 4. mai 1903 og var bare 12 år gammel da han ble rammet av poliomyelitt. Som liten gutt født og oppvokst på Birkenes gjorde sykdommen det med hans kropp at den ene foten ble som på en 12 åring ca 10 cm kortere enn den andre. Sykdommen påvirket også enkelte indre organer. Kanskje var det noe av årsaken til at han fikk et kort liv. Han døde bare 49 år gammel.

Jacob var nummer seks i en barneflokk på 8. Jacob fikk samme navn som en eldre bror som døde bare 3 år gammel. Jacob gikk i skomakerlære hos skomaker Johan Tollnes. Og skomakeryrket skulle følge han resten av livet.

På den tida da Jacob vokste opp var Holstad sogneprest i Birkenes. Og han bodde jo selvsagt i prestegården og var nærmeste nabo til det småbruket der Jacob bodde. Det ville seg slik at ei ung jente kom til prestegården som tjenestejente. Anna hette hun og hun kom fra en større gård i Bjelland hvor hun hadde tjent som tjenestejente en stund. Da var ikke avstanden stor for Jacob. Han ble kjæreste med Anna og de giftet seg i 1932. Det skulle imidlertid vise seg ikke å være en lett oppgave. Far til Jacob ga tydelig beskjed om at krøplinger gifter seg ikke og fra den gården Anna kom fikk hun beskjed om aldri å komme tilbake dit. Det var harde ord i en tid som burde vært preget av kjærlighet og lykke for det nygifte paret.

Det ble altså allikevel giftemål og de flyttet til Birkeland hvor de bygde en sentrumsnær bolig med det klingende navn Skogly! En kort periode hadde Jacob skomakerverkstedet sitt i huset til Ånon Stordal. Det var nabohuset til Skogly. Men nå deres eget hus sto ferdig i 1933 tok Jacob den ene stua i bruk som skomakerverksted. Det var selvsagt stort å kunne utføre håndverket i eget hus!

I 1938 bygde Jacob verkstedet. Og enkelte var svært skeptiske til dette. Jacob fikk ofte høre «tror du at du klarer det?», var omdømmet blant flere. Men det gikk bra! Selvsagt var det i dette verkstedet at skomakeryrket ble praktisert og mange husker enda den sterke lukta fra en stor haug med sko som lå å venta på å bli reparert. Enkelte sko var ikke rengjort etter at de hadde blitt brukt i fjøset før skomakeren ble spurt om å fikse dem!

Jacob fikk god hjelp av Otto Nesset som ofte fikk tak i lærhud til å såle sko med. Skoa var ettertraktet. Og det er mange som fikk sko av dette læret og flere av disse hadde vel aldri tenkt at de kunne få råd til å kjøpe seg sko.

Ben Jørgen Smith forteller i en samtale med undertegnede at han kjente Jacob godt også fordi han var med sin far Jørgen Anker Smith i besøk hos Jacob med sko som skulle repareres. Skoene ble alltid ferdige til avtalt tid. Da var skoene gjerne smurt inn med god sverte. De var ferdige til bruk! Ben Jørgen husker også godt at det som regel var mye folk samlet i verkstedet og at de samtalte om alt mulig. Det kunne være om lokale saker, men også om nasjonal politikk og om verdenssituasjonen. Jacob var intelligent, svært kunnskapsrik og godt orientert. Og i Jacobs verksted satt de og diskuterte til langt på kveld gjerne mens han sålte sko.

Ben Jørgen husker også en gang da Jacob skulle hente lær på rutebilstasjonen hos Olav N. Ben Jørgen traff Jacob ved Uldal Bensinstasjon og han bar lær rullen for Jacob opp Jacobs kleiva som de kalte bakken opp til verkstedet. Han betalte Ben Jørgen 50 øre for den jobben. Og det var god betaling. Altså et greit oppgjør!

Selv om Jacob hadde et ben lengre enn det andre kunne han drive jakt. Det har Ben Jørgen blitt fortalt av Theodor Grødum. Og Jacob var også glad i å fiske. Det hendte flere ganger at han og nabo Olav Stordal tok med seg fiskestanga til Haugevann for å fiske med beide etter sjebba. Så Jacob kom seg fram tross sitt handikap.

Jacob spilte også mye sjakk. På den tida var det et svært populært spill blant mange – helst menn! Ole husker godt at far hans spilte sjakk sammen med Erling Høiklev og Sigurd Tallaksen. De satt gjerne lenge og grundet på hva det neste trekket skulle bli. Vi har også funnet et bilde som viser Olav Håkedal som spiller sjakk med Erling Høiklev mens Sigurd Tallaksen denne gangen er tilskuer. Det bildet er tatt på på kammerset på loftet i boligen til Anna og Jacob. De andre bildene vi har er ett fra bryllupet som ble holdt på Birkenes og ett av personer på Jacobs skomakerverksted.

Barna til Anna og Jacob begynte tidlig å arbeide og Ole forteller at han ofte satt på trappa og sålte sko. Han husker spesielt at skoa til Olaf Løland måtte være store! Han var jo en stor kar! Men gode sko fikk han.

Ja. Barna begynte tidlig å arbeide. Noen av dem fikk jobb på Leketøysfabrikken hvor de var etter skolen og ellers i fritida. Og noen var juringer for Inga Haugelia. De var på arbeid kl sju om morgenen de dagene de ikke var på skolen. Ole husker at han begynte på Leketøysfabrikken som sjuåring. Olaug som var jenta i søskenflokken, hadde mye husarbeid heime fra hun var 9 år. Hun var flink til å ta seg av yngste broren!

Anna og Jacob fikk 5 barn. Ole og Dagfinn reiste til sjøs som 15 åringer. Ole seilte i fire år og Dagfinn i 12 år. De bosatte seg senere på Birkeland hvor de bor fremdeles. Ole fikk først arbeid i vegvesenet og så ble det fabrikken til Uldal. Han var i flere perioder medlem av kommunestyret og formannskapet. Dagfinn var den ene av de tre første (den andre fra Birkeland var Gunnar Flakk) som fikk opplæring i Falkenberg for så å bli ansatt på Glassfiberen. Syvert utdannet seg til lærer og ble siden både skolesjef og også ordfører i tolv år på Stord. Den fjerde broren Torleiv ble ingeniør og fikk jobb hos Hydro på Notodden. Han var også ca tre år for Norcem i Afrika. Olaug som var eneste jente i flokken flytta til nabobygda Tveit hvor hun var husmor etter at hun giftet seg.

Kona Anna fikk leddgikt da hun var 40 år og derav en vanskelig smerte i kroppen å leve med. Da hun var 50 år, måtte hun bruke stokk og da hun ble 60 år var det rullestol. Hun var svært streng både med egne barn og gjerne med sin mann også. Han var bare snill. Så det var to ulike personligheter som altså sammen fikk 5 barn.

Skomakerverkstedet var altså et populært sted å være. Også for barna. Ole husker at det særlig på lørdagene var fullt av folk der. Jacob spiste gjerne middag i femtida for så å fortsette i verkstedet fra halv seks og utover kvelden gjerne til ni tida. Da gikk diskusjonene høyt både om hverdagslige saker og om store samfunnssaker. Som barn var det svært givende å lytte til disse diskusjonene.

Undertegnede opplevde et besøk hos Jacob skomaker. Jeg var liten gutt da jeg var med min mor på verkstedet for å levere eller hente sko. Særlig husker jeg utetrappa med de mange opptrinnene og at vi gikk inn døra til venstre fra ganga og der satt Jacob skomaker. Et glimt av han som jeg har tatt vare på som et godt minne.

Barna til Anna og Jacob hadde en god oppvekst. Med en streng mor og en bare gild vanfør far. Arbeidet som skomaker passet for Jacob. De pengene han fikk for arbeidet var det de trengte til sitt daglige brød. Det var fra hånd til munn. Økonomien ble litt bedre da Anna fikk en liten arv etter bestemor på Foss.

I 1950 fikk Ole som da var til sjøs et telegram om at han måtte komme heim. Pappa var alvorlig syk. Han døde, og Anna ble alene med yngstesønnen Dagfinn heime. Han tok ansvar og utførte alle de gjøremål som var nødvendig for at heimen kunne fungere normalt. Søsknene er han stor takk skyldig.

Det er Ole som har fortalt meg om det som er hovedinnholdet i denne artikkelen. I løpet av samtalen forteller han også om de dagene da tyskerne rullet opp og arresterte guttene fra Birkelands området som drev med illegalt arbeid under krigen. Tyskerne fraktet dem til Leketøysfabrikken som lå der kommunehuset nå er. Det var på den tida Ole arbeidet der og en morgen han kom på jobb ble han sendt heim igjen. Tyskerne hadde tatt fabrikken i bruk som et midlertidig oppholdssted eller fengsel for fangene. Ole så dem ikke. De var innelåst i bygningen.

Men. Det skjedde noe merkelig. Plutselig oppsto det brann i tørka som sto like ved siden av fabrikkbygningen. Ole mener at det var Torstein Svendsen som hadde satt fyr på tørka for om mulig på den måten å hjelpe hans kamerater som var tatt til fange. Kanskje kunne brannen hjelpe dem til å flykte? De lyktes ikke med det. Men forsøket på å sette fyr på tørka var vågalt og altså et siste desperat forsøk på å hjelpe fangene.

Anna og Torstein Svendsen bodde på den tida i andre etasje hos Otto Mollestad på Flaksvann. Og han var ettersøkt av tyskerne. Da de kom for å arrestere Torstein kom de opp trappa i den ene enden av huset mens Torstein rømte ned trappa i den andre enden. Torstein klarte seg og kom etter hvert til Sverige.

I løpet av samtalen med Ben Jørgen fortalte han at de som guttunger rant på rattkjelke ned Jacobs kleiva forbi Forbruken og videre til Arne Bentsen. Der måtte de dra kjelken over jernbanesporets planovergang for så å fortsette på rattkjelken ned til Fritun og videre ned Havanekleiva og helt fram til Osebrua. Det var en lang kjelketur i en vinteraktivitet som var veldig vanlig på den tida.

For undertegnede var det Rennehaven som var favoritt bakken å renne på kjelke i. Men det er en helt annen historie!

(Foto: Private bilder)

 

Jakob Olaus Mo

________

Brukerskapt