Snøen har endelig lagt et dekke over hus og hytter. Solen står lenger og høyere på himmelen, og gradestokken har krøpet godt nedover på de lavere grader. For mange har dette forvandlet Birkenes til rene lykkeland. På islagte vann finner en små og store på skøyter, og mange er med hockeykøller. Lyder av latter, og nærkamp i strevet etter å få tak i pucken. Andre plasser er det akebrett og langrennsski, små stabbende føtter og røde neser. Slike bilder vekker drømmer – om hva vi kan, og bør, få til i denne kommunen. Enkelte kaller drømmen sentrumsutvikling, andre kaller det næringsutvikling. For flere av oss, har drømmen også utviklet seg til å inkludere tjenesteutvikling. Et ord som høres litt teknisk ut. Et ord som ofte legges over til administrasjonen vår. Et ord som absolutt ikke vekker de gode ideer. Samtidig bør det være et ord vi finner mening i, sammen. Det bør være et ord vi finner ideer i, sammen. For det handler om tjenestene våre – i vår kommune. De neste 10 til 20 år.
KS beskriver de nye kommuner som kommune 3.0. Jeg er klar over at jeg nettopp ga drømmen en enda mer teknisk innretning. Men jeg vil bruke noen ord til å forklare hvorfor det er en viktig inngang. For kommune 3.0 er definert til å beskrive hva som er en fellesskapskommune. En kommune som ikke vektlegger ideen om at en kommune skal bestemme hvem som skal få, og hva. Den er heller ikke veldig opptatt av at kommunen skal bære deg gjennom livet. En fellesskapskommune handler om å gjøre ting sammen. Finne løsninger sammen. Bestemme ting – sammen. Det er rett og slett en kommune hvor ansatte, politikere, næringsliv og innbyggere utvikler og gjennomfører nye løsninger – sammen. Det er en innretning jeg tror på, og som jeg mener Birkenes har alle forutsetninger for å lykkes med.
Så til drømmen om tjenesteutvikling. Det startet som et samskapingssenter, men endte i en visjon om hva vi kan få til – sammen. Der vi kan kombinere tjenesteutvikling, sentrumsutvikling og næringsutvikling. Der servicekontoret vårt er blitt et innbyggertorg. Det er blitt en storstue, der unge og eldre kan møtes. I storstua vår har inkludert biblioteket. Et bibliotek som er blitt en flott arena for å mingle og ta en kopp kaffe. Der aviser er tilgjengelig, og du kan få bistand til digitale tjenester. Et bibliotek som er åpnet 24 timer, 7 dager i uken, gjennom selvbetjente løsninger. De ansatte betjener ikke bare innbyggertorget og biblioteket. De er også kommunens vertskap for turister som kommer. I bygget er det møterom og toalett. Tilgjengelig for alle. Her er også frivilligsentralen vår og sportsbua. Kanskje er det noen unge innom for å få litt leksehjelp eller låne en fotball før de løper videre? Jeg vil ikke stoppe her med tjenesteutviklingen. Jeg vil gå lenger. Jeg vil ved bruk av teknologi utvide tjenestetilbudet til Herefoss og Engesland. Jeg vil se på muligheten for å vurdere at nærbutikkene i de to andre sentra skal inngå i vår infrastruktur. Jeg vil snakke om «kommune i butikk». Vågale Lyngdal kommune er allerede i gang med et slikt prosjekt.
Mine kritikere har garantert vært irritert allerede fra andre setning, tredje avsnitt. «Hye tror visst vi levere i en rik kommune». «kan ikke den dama heller konsentrere seg om å få ned eiendomsskatten». Til dere som tror jeg ser bort fra det økonomiske. Jeg har ikke foreslått at vi skal bygge denne storstua selv. Jeg har enda ikke vist dere hvor mye vi kan spare i lønn ved å ha ett servicepunkt, fremfor flere. Jeg har enda ikke argumentert for at denne utviklingen av tjenester kan hindre kostnader som ligger i fremtiden. Det skal jeg komme til når du våger å drømme deg inn i en videreutvikling av kommunen din. Da skal vi sette oss ned og tegne opp praktiske ting som ligger her. Men først skal og må vi snakke om mulighetene våre. Jeg startet med å beskrive fellesskapskommunen, og i den kommunen ligger det uendelig ressurser. Ressurser som Birkenes kommune har. Vi har en frivillig sektor som er så kraftfull at andre misunner oss. Vi har et næringsliv som vil og kan. Vi har mennesker som kan løfte et smykke på Tobias Jorde, etablere festivaler som folk valfarter til, og et skogsløp det går gjetord om. Så ikke fortell meg at vi ikke kan. Det er drømmene som mangler.
