Denne uken vil jeg dele noen tanker omkring renovering av bygg, kontra det å rive ned og bygge nytt.
Det har vært noen saker som har rørt borti dette temaet den siste tiden. Da tenker jeg på ROP boligene og nå «herredshuset» på Engesland.
Sakene har blitt lagt frem på en måte som at det virker så naturlig, det å bare plukke det ned og kjøre det på deponi. Det begrunnes da gjerne med at datidens krav, ikke holder nåtidens mål. Og det er nettopp disse holdningene som rører noe i meg. For trenger vi nåtidens krav for å være beriket, eller bygger vi oss bare fattigere?
Når jeg flyttet inn på Høygilt i 2008 så snødde det inn i tredje etasjen, og borebillene hadde for lengst spist siste rest av næringen i de gamle tømmerstokkene. I over 200 år hadde huset stått tett inn til Tovdalselva, urokkelig år etter år, igjennom alle årstider og igjennom både krig og fredstid.
Det var aldri i vår villeste fantasi et alternativ å rive det ned, selv om snøen lavet inn og et hvert vindu ulet i vinden. Og selv om vi ofte på veien drømte om enkle løsninger og standardmål, så var vi begge skjønt enig om at det aldri var et alternativ.
I 2009 la vi nytt tak på huset, og siden den gang har vi byttet vinduer, skiftet kledning, lagt nye gulv, isolert, malt og jeg kunne holdt på til det kjedsommelige, men jeg stopper her.
Det jeg ønsker å få frem er at vi har gjort dette litt etter litt, prioritert det viktigste først og samtidig passet på at det står i stil med lommeboken. Og i mitt hode så føles det så logisk, det å etter beste evne ta vare på det vi har. Og om vi ikke skulle ønske det, ha lyst eller mot til å gjøre det, så føler jeg nesten det er vår plikt å gi det videre til noen som ønsker.
Dette gårdshuset vil aldri bli nytt. Det vil være et hus med ikke fullt så praktiske løsninger, takhøyden vil for alltid være snaue to meter og gardinmålene forskjellig på alle mine tjueen vinduer. Men det går helt fint. Et nytt hus vil derimot aldri kunne gi samme sjarm og den samme rike historien som dette. Og for meg har også det en verdi. Det er en av de type verdiene jeg liker aller best, det er en verdi som ikke kan måles i penger.
Dessverre kan det synes som at mange har problemer med å ta slike verdier med i sine kalkyler. Slike verdier som ikke kan måles i kroner og ører. Selv miljøperspektivet kan sees å bli glemt når regnestykket settes opp.
Men om vi velger å se bort i fra den historiske verdien og legger hele miljøperspektivet på is, så vil det likevel være et spørsmål om økonomi. Har vi råd? Har Birkenes kommune råd? Har vi råd til å deponere alle kommunale bygg som ikke fullt ut holder nåtidens byggekrav, eller som ikke lar seg renovere til akkurat den form enn måtte ønske? I teorien vil det da si at vi ikke sitter igjen med stort mye kommunal bygningsmasse. Og hva gjør vi om 20 år, når det vi bygger i dag ikke lenger holder mål? Hvilket samfunn er vi egentlig med på å skape med slike holdninger?
Med høy champagneføring kjører vi på, med skyhøye forventninger og med staten som kausjonist. Selv om vår historie forteller oss om mennesker som var tilfreds med det som var «godt nok», så velger likevel vi en retning imot et samfunn som «aldri får nok».
Hva hadde helsesenteret vært uten helsearbeiderne, eller skolen vært uten lærerne? Hvor mye velferd skaper egentlig disse fasadene? Det handler om prioritering.
Jeg tenker det er på høy tid å avlyse festen, feste snekkerbeltet om livet og reparere det taket som lekker.
Kall gjerne «minsten» i kommunestyret gammeldags, heldigvis har jeg ung nok rygg til å bære det!
Til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske dere alle en riktig god jul og ett velsignet godt nyttår!
