EU og Norge løfter nå opp bærekraftmålene som grunnleggende for livene våre og den jorda vi lever på.
Delmål 12 handler om forbruk og produksjon. «Temaet er nært knyttet til omstillingen av Norge til et samfunn med lave utslipp, og til målet om å forvalte ressursene vi rår over på en god måte.», heter det i regjeringen.no.
Er dette bare fine ord som vi ikke klarer å trekke ned til hverdagen vår i Birkenes? Jeg tenker nei, tvert imot. Vi har nå valget mellom grønt gress, som forbruker CO2, og kunstgressbaner med gummigranulat.
Det viser seg nå at opptil 40 % av granulatet fra kunstgressbanene våre hoper seg opp i naturen, og blir dermed med nåværende opplegg til den nest største kilden til mikroplastforurensning vi har. Hvem har vel ikke fått den håpefulle hjem fra fotballbanen med skoa fulle av gummigranulat?
Vi har nylig hatt felles dugnad mot plastforsøpling via TV-aksjonen 2020. Vi har hørt om alle konsekvensene plastforsøpling har for kloden vår.
Om vi her i lille Birkenes har mulighet til å gjøre en forskjell? Uten tvil!
Men er vi villig til det? Det er slik at det har en pris å omstille seg til et samfunn med lave utslipp. Prisen i dette tilfellet er færre spilletimer per år, om man velger gress foran kunstgress. Eller flere kroner og en mindre ideell støtdemping og feste om man går for cellulose-granulat.
Og kanskje er akkurat dette kjernen i valget om vi skal bli et samfunn med lave utslipp og frisk natur eller ikke. Kjernen ligger i om vi er villige til å betale prisen.
Det rare er, at når alt kommer til alt så er vi mennesker en del av naturen. Når alt kommer til alt, så er heller ikke kunstgresset ideelt for den som skal løpe på det. Det blir flere knær- og hælskader. De beste fotballspillerne i verden spiller på gress.
Og det er mer vi forbrukere kan gjøre for å redusere utslipp.
Vi kjenner til den, den resirkulerte polyesteren. Svært miljøvennlig, påstås det. Hadde det bare ikke vært for at den er laget av plast. Klær av polyester, for eksempel fleece-jakker, «flasser» mikrofiber i vask og bruk, har forskerne kommet frem til. De fleste vet også at bomull krever mengder av vann og kjemikalier for å bli til klær.
Klærne våre påvirker miljøet mer enn vi tror. Vi i lille Birkenes kan påvirke miljøet mer enn vi tror.
Ja, det har en pris. Skal vi være med å omstille Norge til et samfunn med lave utslipp når det gjelder klær, vil det være noe mer begrenset hvilke klesplagg vi kan velge mellom. Det er også en fantastisk bra trend som er skapt blant de unge, der man begrenser antall klesplagg man kjøper. Hva med også å fokusere på kortreiste, norskproduserte klær?
Som forbrukere sitter vi med mye makt overfor industri og varehandel for å snu en forretningsmodell som har vært basert på bruk og kast, og som ikke har tatt hensyn til menneske og miljø.
