Vi har bak oss en sommer med både soldager og regndager. Naturen har vært grønn og fin måned etter måned. Sommer er blitt til høst. Men fortsatt står mange hager i bygda i full blomst. En av disse er Vesla Fetens hage høyt oppe på Heimdal i Vegusdal. Egentlig heter hun Sigrid Katrine, man alle sier Vesla.
Når vi kommer kjørende opp bakken til gården, møtes vi av utallige Skaugumbegonia langs kanten av plenen. På denne gården bugner det i blomsterbeda.
Vi svinger inn på tunet. Døra står åpen. Og ikke lenge etter dukker Vesla opp.
Når folk snakker om fine hager i bygda vår, er nesten alltid Vesla nevnt. Nå er hun blitt 87 år gammel. Nesten ikke til å tro – kvikk, og flott og elegant som hun alltid har vært.
Vi blir ikke så lenge ved trappa, før Vesla gaider lokalavisa rundt i den imponerende hagen.
Vi lurer på hvor mange Skaugumbegonia Velsa har. – Nå har jeg bare 300. Jeg har vanligvis hatt 600, men så frøys heldigvis noen, forteller hun med et smil.
Enhver kan skjønne at å plante ut 300 knoller er litt av en jobb. Skaugumbegoniaene er ramma inne av Sølvlarve – her i sør også kalt Flekkerøyskjegg.
Nederst i hagen står det to asketre, og Vesla kjenner godt historia til disse. – Mi bestemor fant de i Flå kleiver. Hun skulle til doktoren, og bestefar kjørte henne med hest og karjol. På vei heim satte de seg i veikanten i Flå kleiver for å spise. Da fikk bestemor se to små almetre. De tok de med seg, og sånn havna de i hagen her.
Besteforeldrene var mormor Kjersti fra Kjælevand og morfar Salve Hansen Heimdal. Tilbake i tid var det to bruk på dette tunet på Heimdal. Her var det gammelt tingsted. En gjenstående del av den gamle tingstua ble revet, da dagens hus ble bygd i 1938. Det var Veslas mor, Gunhild Salvesdatter, som tegna det flotte dobbelthøye huset som i dag står midt i den blomsterrike hagen.
Nederst i hagen, der tingstua en gang stod, er det en masse frodige nypebusker. Litt bortenfor står den noen spesielle roser. – Dette er Rosa Mundi anno 1581. De har røde blomster med hvite striper, forteller Vesla. Denne rosa sies å være oppkalt etter ei vakker kvinne som het Rosamund Clifford, ei elskerinne av den engelske kongen Henrik 2.
Vi vandrer videre, og sanser solglade Tagetes, staudeklassikeren Astilbe – og robuste, gule Potentilla-busker. Og så møter det oss et hav av Løvemunn. – Her er 200. Og de kan blomstre helt til snøen kommer, forteller Vesla.
Det var Veslas mor Gunhild som anla hagen i 1951, sammen med en gartner. Veslas far het Bernt Gunnarson Dalane.
På vår videre vandring rundt i hagen stopper vi opp ved bed etter bed, fylt opp med ulike slag Klematis, tårefylte Fuksia, storblomstrende Begonia – og linjer som Vesla har fått av søstera si Klara Gerd. Og så har hun en diger søtduftende Svarthyllbusk. Denne ble planta av Veslas bestemor, Kjersti – i ei tid man trodde at Svarthyll beskytta heimer med gode ånder, og allerede var i bruk som medisinplante.
Vesla kan fortelle at hun nå bare gjødsler hagen med fullgjødsel om våren. Før brukte hun hestegjødsel, men det er det ikke mer igjen av på gården.
Men hagestell er så mye mer enn gjødsling. – Jeg starter å så inne i midten av mars. Og når jeg setter pottene på golvet på badet, så spirer det i løpet av ei uke, sier Vesla.
Til sammen har hun 1.000 planter som skal ut i blomsterbeda hvert eneste år.
Sånt blir det blomsterprakt av – imponerende! Et sanselig skue.
