Kjent og kjært tre på Herefoss har vandret hen.
Bygdas tuntre ligger nede,
nakent og bart, uten greiner.
Veivesenets folk hadde ribba ho for all sin prakt
For to dager siden gikk jeg forbi, og da sto ho på halv åtte. Vind og alder var nok årsaken. Pila var noe som hørte Brobakken til, og den siste som måtte bøye seg for naturens og samfunnets krefter. Hus og steingjerde forsvant med den nye veien, men pila sto.
Om det var Inger Brobakken (gift med Mads i 1894) som hadde planta ho vet jeg ikke, men begge stelte om ho, og var meget redde for henne. Da veien fra Fjerdingsbekk og til Herefoss kyrkje var under arbeid, 1918-1926, var treet allerede stort, og folket på Brobakken var svært bekymra for pila si. Men den gang fikk ho stå.
Opp gjennom alle år ble ho kylla så nye friske skudd kom. Ho var et syn og et klenodium. Hver gang jeg gikk forbi gav ho meg minner om folket som hadde bodd der. Om mine gilde barneår i lek sammen med min bestekamerat Karl Hans.
Nå står det bare en liten syrinbusk igjen og minner oss om Brobakken, og alt som en gang var.
Olav Jørgen Herefoss
