En 25-tallig seniorgruppe fra Birkenes la høstens siste utflukt til det lillesandske kystlandskap.
Torsdag 7. november ga oss under ledelse av Thorbjørn Slaastad en ny toppturopplevelse og et møte med en naturseverdighet som flere av oss tidligere ikke kjente eksistensen av.
Målet var Fløresteinen. Etter parkering et stykke på veien innover mot Flørnes, fulgte vi oppsatt kartskisse og veiskilter til den 3,2 kilometer lange rundløypa. Vi gikk på tydelig sti i nærmest urskoglignende landskap med graner av betydelige dimensjoner og eiketrær som for lengst hadde lagt et solid teppe av brunt løvverk på bakken, egentlig mykt og behagelig å tråkke i.
Stien var lett å ta seg fram på. Den største marsjutfordringen var den siste kneika opp til selve toppen. Her fikk vi teste kondis og balanse og måtte gripe tak i kvister og trestammer for å dra oss opp de bratteste skråningene. En tretrapp og et ganske godt brukt og slitt tau hjalp oss opp de øverste skrittene til topps. Fløresteinen med sine knappe 82 meter over havnivå hadde løftet oss opp på et platå med prima blikk mot by og hav.
Fra disse høydemeterne hadde vi fantastisk skue inn mot Lillesands bebyggelse, skjærgård, blindlei og det store åpne hav mot Skagerak.
Klokka hadde passert tolv, og trass i merkbart vinddrag i lufta, valgte vi å ha matpause her. Slaastad orienterte kort om Fløresteinen i tidligere tider, blant annet da alle folk på påskedag møtte opp for å se soloppgang og solstråler dans».
Fløresteinen hadde også som mange høyder i skjærgården en optisk telegrafstasjon.- en mekanisk forgjenger for dagens telekommunikasjonssystem. Optiske telegrafer hadde fri sikt til hverandre og tjente både sivile og militære mål ved raskt å kunne sende meldinger begge veier. En melding kunne gå fra Christiania til Kristiansand på 45 minutter.
Toppturboka ble supplert med våre navnetrekk og flokken lot seg forevige med sørlandsbyen i bakgrunnen før retur samme trase, men nå i enda roligere tempo. Det gjaldt å plassere føttene riktig for å holde seg oppreist i unnabakkene. På sett og vis ble turen i noen grad en prøve på fysisk mestring samtidig som den ga oss nye og spennende naturinntrykk.
Knut Geir Aas
