Troppen på vandring torsdag 2. mai var ganske så tallrik og omfattet 27 tobente og to firbente.
Men startpunktet var Stoveland – gården på vestsiden av Herefossfjorden mellom Åmlidsundet og Heimdalsvannet. Kjell Eirik Stoveland, oppvokst på gården, var guide og ga oss en del historikk:
«Stoveland, som ligger midt i Birkenes, er en gammel gård med bosetting fra 1000-årstallet og en bred historie bak seg. Flere gravrøyser tyder på at det var folk her fra før kristen tid. Fra 1670 er slekta til Stoveland nevnt. Stabburet fra 1845 er nåværende eldste bygning og uthuset noe yngre fra 1890. Til gården hørte kvern og smie og snekkerverksted der det ble laget rokker. Sauer, hest og 4-5 kyr var buskapen på gården. Kjerning av smør var vanlig gårdsarbeid,- likeså skogsdrift og tømmerfløting ned til Herefossfjorden der det også var sag. Vei til Stoveland ble bygd i 1960 og innebar et betydelig fremskritt da en kunne ta seg frem med bil. Tidligere var båt og ferje over fjorden og hestetransport opp lia den vanlige ferdselsveien».
En strekning av denne gamle veien fikk vi stifte bekjentskap med på tur nedover bratte bakker til vi nådde grusveien fra 1980 mot Sundtjønn. Stopp i Sundtjønn ble det også med mer informasjon av guiden:
«Denne gården på vestsiden av Tovdalselva er den sørligste i gamle Herefoss sogn med grense til Birkenes i sør, Dalane og Væting i vest, Stoveland i nord og Tovdalselva i øst. Der gården ligger, vider elva seg ut til ei rolig tjønn som er opprinnelsen til navnet. Som en av de yngre gårder er den første gang nevnt i 1636. En stor brann i 1992 la noen gårdsbygninger i aske samt store deler av skogen oppetter de loddrette fjellsidene. En gnist fra en traktor var nok til å antenne det meget tørre terrenget den sommeren».
Matpausen i gapahuken ved Sundtjønn var kjærkommen. Her hadde vi prima utsikt til Tovdalselva som med voldsomme vannmasser strømmet nedover,- et resultat av varme aprildager med intens snøsmelting. Bjørketrær med lysegrønt løvverk på den andre siden dannet vakre baktepper. Den mest utfordrende veistrekning lå foran oss.
Her ble våre undersåtter testet i balanse og løft over røtter, kvister og steiner i forskjellig størrelse. For de to firbente i dyreverden som fulgte med på turen var den kronglete stien et lett og uproblematisk terreng å ta seg frem i, – og gjerne i høyt og lekende tempo.
Fremme ved «Sønninga» hadde vi ventepause mens sjåførene hentet bilene parkert oppe på Stoveland. Tilbake på Tomta var rundturen unnagjort,- og som alltid med nye opplevelser og sanseinntrykk.
Knut Geir Aas
