En fryktelig dansepest raste gjennom middelalderens Europa, rev med seg hjelpeløse mennesker og tvang dem til å danse til føttene blødde.
Se for deg middelalderbyen Strasbourg i 1518: En skyhøy katedral til ære for Gud, der prestene prediket om himmel og helvete. Rundt katedralen lå de trange gatene med bindingsverkshus. Her vrimlet det av håndverkere, kjøpmenn, munker, nonner og tiggere. Tilreisende bønder solgte mat på byens torg, men prisene var skyhøye etter flere uår med flom, haglbyger og tørke om hverandre. Overalt kunne man se utmagrede, sultne mennesker, noen av dem ravende sinnssyke, mange med groteske sår og byller.
Dansen starter
En varm sommerdag, 14. juli 1518, rammet enda en prøvelse Strasbourg: Den fryktede dansepesten. Det hele startet i huset til familien Troffea, forteller samtidens historieskrivere. Flere øyevitner har skildret hvordan Fru Troffea kom ut på den trange gaten og brått begynte å danse. En underlig, skremmende dans. Hun jumpet omkring uten musikk til å styre bevegelsene. Kroppen buktet seg, armene veivet. Det lange skjørtet og forkleet svingte rundt henne. Man kan tenke seg at det tradisjonelle hvite lintørkleet hun hadde på hodet, løsnet og falt av. Og at hun sparket av seg treskoene og fortsatte dansen barbeint på brosteinene.
Herr Troffea kom etter og bad henne om å holde opp. På dette tidspunktet virket det ifølge histoirkeskriveren og legen Paracelsus som fruen danset hovedsakelig for å irritere mannen sin.
Blodige føtter
Tilskuerne strømmet til, men Fru Troffea enset dem ikke. Det var som om hun var helt i sin egen verden, en dansende kropp uten hemninger.
Denne kvinnen som vanligvis hadde travle dager med mange plikter i huset, hadde gitt seg helt over til dansegleden. Eller – var det egentlig glede? Var det ikke heller fortvilelse og desperasjon som pisket henne videre i den ville dansen? Folk som så på, begynte å lure på om Fru Troffea kanskje hadde mistet kontrollen.
Kroppen hennes fortsatte å hoppe og sprette mens kveldsmørket krøp inn i bygatene. Til slutt falt hun utslitt sammen. Men det var ikke over. Grytidlig neste morgen våknet hun og fortsatte. Fru Troffea danset mens svetten rant av henne. Føttene hennes hovnet opp og begynte å blø. Øynene var glassaktige, som i transe.
Pesten sprer seg
Tilskuerne, som nå hadde samlet seg i store horder, diskuterte seg imellom: Var fru Troffea drevet av hevnlyst overfor ektemannen? Var hun besatt av djevelen, eller hadde en av kirkens helgener kastet en velfortjent forbannelse over henne? Kunne det være en fysisk, ukjent sykdom som hadde rammet henne?
Uansett årsak, dansen viste seg å være smittsom. I løpet av en uke ble 34 mennesker med i den kaotiske «dansetruppen» som herjet i byens gater.
Byens myndigheter så seg nå nødt til å gripe inn. Dette måtte stoppes før enda flere ble revet med! Man kjente til at danseepidemier tidligere hadde herjet langs Rhinen og Mosel, og ville for all del unngå lignende oppstandelse.
Myndighetene rådførte seg både med prester og leger, og i første omgang var det legenes råd som ble fulgt.
Mislykket behandling
Diagnosen som ble satt av Strasbourgs leger i 1518, var «overopphetet blod». For å bli kvitt det varme blodet måtte man rett og slett danse det av seg. «Med ondt skal ondt fordrives, var tanken.
Myndighetene satte opp to store plattformer, én på byens hestemarked, den andre på kornmarkedet. Her ble de dansende samlet. Nå var det om å gjøre å få dem til å bevege seg så iherdig at de fikk kvittet seg med sykdommen mest mulig effektivt. Musikere fikk jobben med å holde dem gående. Trommer, feler, fløyter og horn skulle holde tempoet oppe. Profesjonelle dansere ble også leid inn, for å sørge for at ingen tok pauser. «De danset dag og natt med de stakkers menneskene», skrev ett av øyevitnene.
Behandlingsmetoden virket helt imot sin hensikt. Stadig flere publikummere kastet seg inn i dansen. Mot slutten av august var 400 mennesker smittet av dansepesten. De danset desperat og fortvilet, og når de kom til seg selv i korte øyeblikk, ropte de om hjelp til å slutte.
I en periode døde 15 hver dag av utmattelse, ifølge samtidige kilder.
Nytt forsøk
Da legene måtte gi opp, tok presteskapet over. De som var verst rammet av dansesyken, ble buntet sammen og fraktet vekk i hestekjerrer. Målet lå tre dagsreiser utenfor Strasbourg: En hellig grotte i Saverne, ved et fjellpass i Vosges-fjellene, viet til helgenen Sankt Vitus.
Sankt Vitus var en av «de fjorten nødhjelperne» – et utvalg kristne helgener man kunne be til for å få hjelp mot sykdommer og plager. Sankt Vitus ble regnet som dansernes, skuespillernes og epileptikernes helgen. Både frivillig dans og spastiske, ukontrollerte bevegelser ble knyttet til Sankt Vitus.
I grotten ble de dansesyke plassert under et bilde av helgenen. De fikk små kors i hendene og røde sko på føttene. Prestene malte også kors på skoene med hellig olje, og dynket dem med hellig vann. Luften var tett av røkelse og lavmælte, latinske velsignelser.
I denne atmosfæren frisknet de dansesyke til. Da det ryktes at kuren virket, ble flere pasienter sendt fra Strasbourg til Sankt Vitus-helligdommen for å få behandling. Og da sommeren gikk mot slutten, i månedsskiftet august/september 1518, ebbet dansepesten ut.
Den dukket opp igjen noen få ganger i tiårene etterpå, men siden midten av 1600-tallet har det ikke vært registrert noen utbrudd.
Hvorfor danset de?
I ettertid har både historikere og medisinere forsøkt å forstå dansepesten. De fleste er enige om at de dansende har vært i en ufrivillig transe. Men hvorfor?
Den moderne forklaringen er at menneskene i Strasbourg i 1518 var under et sterkt psykisk press. Uår, sult og en rekke livsfarlige sykdommer – som syfilis, kopper, spedalskhet og byllepest – hadde rammet dem usedvanlig hardt i tiden før dansepesten brøt ut. Samtidig var de veldig religiøse, og trodde fullt og fast på at helgener som Sankt Vitus kunne straffe dem hvis de ikke levde etter Guds ord.
Flere tidligere tilfeller av dansepest i samme område – langs Rhinen og Mosel – gjorde dessuten at hysterisk, ukontrollert dans var en «forbannelse» man allerede kjente til.
I andre tider, på andre steder, får folks sammenbrudd helt andre uttrykk. Historieprofessor John C. Waller forklarer det slik: Selv når folk mister kontrollen, gjør de det på en måte som passer inn i deres egen kultur.
Åshild Skadberg
Kilder:
Boken «A Time to Dance, a Time to Die» (2009) av John C. Waller, Department of History, Michigan State University, USA
Essayet «The Dancing Plague of 1518» av Ned-Pennant Rea, forfatter og redaktør, publisert i The Public Domain Review
