Bondeorganisasjonene raser mot landbruks- og matministeren. Framstående representanter for Senterpartiet melder seg ut av partiet i protest. Bønder i tusentall kjører i konvoi til byene for å demonstrere. Årsaken er landbruksoppgjøret og et statlig tilbud som blir oppfattet som en hån av bøndene og deres tillitsvalgte.
I den (relativt) ferske Landbruksmeldinga går Staten langt i å love at det skal satses på landbruk. Matproduksjonen skal opp, kulturlandskapet skal holdes pent og ryddig. Det bør bety mer penger i lønningsposen, mener bøndene. For det er da vitterlig de som skal gjøre jobben?
Landbruksmyndighetene hevder på sin side at bøndene kunne fått mer enn de 900 millionene Staten tilbød, dersom de hadde oppført seg pent og blitt sittende ved forhandlingsbordet, ikke turet rundt på traktor og skapt trøbbel for skikkelige folk som bare skulle handle seg et brød eller komme seg på jobb.
Hvor mye mer? Nok til at gjennomsnittslønna for en bonde ville nærme seg 200.000 kroner i året? Nok til at en bonde med en gjennomsnittsgård kunne leve av gårdsdrifta alene, uten å måtte jobbe dobbelt? Nok til at bonden faktisk tjente penger på å holde kulturlandskapet i hevd, slik at tyske og hollandske bobilturister har noe pent å se på?
For bøndene handler landbruksoppgjøret først og fremst om lønn og arbeidsvilkår. For oss som forbrukere handler det om hva slags mat vi skal leve av i framtida. Det handler om mengde og det handler om kvalitet.
Skal vi fortsette å importere godt over 50 prosent av all maten vi setter til livs her i landet, kan vi bare blåse i bøndene og deres lønnskrav. Skal vi derimot nå myndighetenes mål om å bli mer selvforsynt – og det bør vi, for den globale kampen om matvareressursene er for lengst i gang, og den vil bare bli hardere og hardere – må bøndene tas på alvor. Det betyr at den som produserer maten må få ei lønn det går an å leve av. Da må enten Staten bidra med mer penger, eller vi som forbrukere må betale mer for norskprodusert mat. Kanskje helst en kombinasjon.
Det er en myte at maten er så dyr i Norge. Sammenligner vi lønna til en nordmann med en svenske, brite eller franskmann og holder den opp mot hva han får av matvarer for ei timelønn, ligger vi faktisk ganske godt an her på berget. Likevel klager vi når matvareprisene øker, og vi legger skylda på grådige bønder.
Det er mildt sagt å skyte over mål. For ser vi på de siste tiåras prisutvikling på varer som melk og kjøtt og holder det opp mot hva bonden sitter igjen med, synes det temmelig klart at det ikke er produsenten som skummer fløten. Det er heller ikke kjøpmannen, men de store matvarekjedene som har monopol på omsetning av mat her i landet.
I denne ukas avis kan du lese om familien Løland i Vegusdal som har valgt å satse på gårdsdrifta. De gjør det godt, men så jobber de syv dager i uka året rundt også, i tillegg til jobben utenfor gården. Dersom dét må til for å få en gård til å gå rundt økonomisk, vil det bli færre og færre bønder her i landet, helt til begrepet ”kortreist mat” blir noe vi kan huske det ble snakket om en gang på begynnelsen av 2000-tallet.
Ønsker vi derimot fortsatt kvalitetsmat produsert av norske bønder, må Staten, og vi som forbrukere, snart forstå at bonden må ha ei levelig lønn for arbeidet. Så enkelt er det.
