Hedret med forsvarsmedalje

Det var ikke altfor mye fred å bevare for 22 år gamle Jan Reidar Vågsdalen i Libanon.

Den 6. april fikk 2.300 veteraner medalje for innsatsen i Norbatt-operasjonen i Libanon mellom 1978 og 1998. Forsvaret markerte jubileet på 32 ulike steder over hele landet.

– Jeg fikk dessverre ikke muligheten til å være på Akershus Festning i april, men jeg er ydmyk og stolt for å ha gitt noe for Norge i 1988 og 1989, sier Jan Reidar Vågsdalen.

Han får sin medalje på festningen i Kristiansand i forbindelse med frigjørings- og veterandagen 8. mai.

– Det er jo ikke Kongens fortjenestemedalje, men den er jo et håndfast bevis for, og anerkjennelse av det jeg har vært med på, sier Vågsdalen til lokalavisa.

Ringen sluttet

Birkenesavisa er så heldige å få møte Jan Reidar Vågsdalen i roligere omgivelser enn det han opplevde i Libanon. Nybygd hytte ved bredden av Vågsdalsfjorden er bosted for veteranen, som for øvrig er født på gården i nærheten.

– Ringen er liksom slutta. Jeg ble født her for 52 år siden, og nå er jeg tilbake til det beste stedet på jord, sier veteranen.

Stedet står i skarp kontrast til opplevelsene i Libanon. Der var det skarp ammunisjon, granater, bilbomber, Kalashnikov, bazooka og bombekastere i stygg forening.

– Og Israelerne skremte oss til stadighet med å fly over området vårt og lot flyene bryte lydmuren. Det ble noen ubeskrivelig smell av det, sier Vågsdalen, og legger til:

– Jeg har jo opplevd å bli skutt etter, riktignok uten å bli truffet. Og jeg har opplevd å være i nærkamp med en som nok helst så meg drept. Da fikk jeg en rift i håndleddet, så jeg har et synlig minne fra det.

Storpolitisk bakteppe

Forhistorien på den internasjonale arena er at Israel okkuperer deler av Libanon, og FN ber Norge stille med soldater for å overvåke situasjonen. Norge sier ja til å sende fredsbevarende styrker, selv om det kanskje ikke var så mye fred å overvåke.

– Men som 22-åring var det jo litt spennende å kunne være med i såkalte fredsbevarende styrker, og derfor søkte jeg. Våren 1988 var jeg grenader i forsvaret, og sjef for skytebanen på Evjemoen. Og etter diverse tester og utsorteringer, hvor ikke minst psyken ble vurdert, ble jeg antatt og etter et par ukers kurs sendt til Libanon, forteller han.

Umulig oppgave

Så blir 800 norske soldater satt til å holde orden på grensa mellom Israel og Libanon, og det er ikke helt enkelt.

– Du må tenke på at dette er storpolitikk. Både USA, Sovjet, Kina, Israel og de muslimske land i Midt-Østen er involvert. Dessuten er det både jøder, kristne og muslimer i området – ja faktisk er 28 religioner eller trosretninger representert, så det var ingen enkel tjeneste. Og ikke ufarlig heller. I løpet av de 10 år internasjonale styrker sto på grensa mellom Libanon og Israel ble 22 drept, sier Vågsdalen til Birkenesavisa.

Han kan også fortelle om skremmende situasjoner han selv var involvert i.

Trygge angripere

– Det er jo noen episoder som har satt seg fast i minnet. Det var jo en gang en Mercedes som kom i stor fart forbi køen av biler som skulle kontrolleres ved et sjekkpunkt. Da den stoppa kom det ut fire ungdommer med Kalasjnikover og begynner å skyte mot oss, og fra bagasjerommet trekker de fram en bombekaster, forteller veteranen, som synes det er rart at det gikk godt.

– På en eller annen måte fikk vi avvæpnet denne gjengen, men det var skummelt å stå med et gevær rettet mot hodet. I et uoppmerksomt øyeblikk fikk jeg dytta geværet bort og lagt han i bakken, men det var nære på. Det var der jeg fikk siktet fra en Kalasjnikov i håndflaten, og dermed minne for livstid. Det er ikke flaut å si at jeg var dritredd der og da, forteller Jan Reidar.

Fikk geværet tilbake

Det kan være vanskelig for en utenforstående å forstå fortsettelsen, for den besto rett og slett av et enkelt avhør og noen timer innestengt for å sove av seg rusen de var i. Så fikk de våpen og ammunisjon tilbake og ble sendt i retur.

– Det var ofte Israelvennlige grupperinger som sto for sånne raid, og alternativet til løslating var vel at Israelerne utsletta oss og vårt kontrollpunkt for alltid, sier Vågsdalen, som også forteller at mannen som ble overmannet ofte kom på besøk til kontrollpunktet.

Da hadde han til og med sin sønn. Han hilste som om ingen ting hadde skjedd og da var det «How do you do?» and «Everything is all right».

– En annen gang måtte vi stoppe en bil ved å skyte hull i et bakdekk. De visste at vi ikke hadde lov til å skyte for å drepe, så geriljakrigerne fra begge sider av fronten var ganske trygge og selvsikre når de prøvde å bryte seg igjennom. De visste at de kom til å bli satt fri hvis de ble tatt. Men angrepene de satte inn mot oss var reelle og farlig nok, forteller Vågsdalen.

Veibomber

Og han forteller om nattlige patruljeringer for å avdekke veibomber. Geriljagrupper la ofte ut veibomber om nettene.

– Det var gjerne bomber skjult i leketøy som ungene skulle bli frista til å ta opp og leke med på vei til skolen. De måtte vi få vekk, slik at skoleveien kunne bli trygg. Jeg var jo også med å rydde et sted hvor en sånn bombe hadde blitt detonert. Jeg tror ikke jeg skal utdype noe mere om hva vi fant på stedet, sier han.

Nye perspektiver

Men tjenesten i Libanon var ikke bare bomber, kuler og krutt.

– Møtet med befolkningen der nede har satt spor, og uten å blande meg særlig i politikken må jeg si at Libanon har blitt mitt andre hjemland. Det har lært meg å sette pris på selvfølgelig ting som mat på bordet, og tak over hodet, sier han, og fortsetter:

–  I Libanon, og også mange andre steder i verden er folk opptatt av å finne mat, mens mange her er opptatt av hvilke felger man skal ha på BMW-en sin.

Veteranen forteller om et julebesøk i en landsby. Et besøk som gjorde inntrykk, for gleden og takknemligheten var stor da han kom med matpakker og litt leker til barna.

Nå tilbringes livet stille og rolig i huset ved strandkanten. Her er det fuglesang, fisk som hopper i vannet og rådyr og elg som brunstbrøler i skogen. Etter noen år i Forsvaret, tur til Libanon og siden jobb hos Nodest asfalt, som tømmermåler for Nidarå og noen år hos Oveland i Froland ble arbeidslivet avsluttet som miljøarbeider blant psykisk utviklingshemmede.

Nå går dagene med som frilans for eget fotballmagasin. En ryggoperasjon og et slag har satt en stopper for vanlig lønnet arbeid.

Egen fotballblogg

– Jeg har spesialisert meg på kvinnefotball og driver min egen fotballblogg på Facebook hvor det jevnlig er 30.000 innom for å se hva jeg skriver og mener. Adressen er Kvinnefotballmagasinet.no og alle er velkomne dit, sier Vågsdalen, som selv har hatt en fotballkarriere blant annet i Birkenes og Lillesand.

– Da jeg gikk i andre klasse på gymnaset fikk jeg forresten tilbud fra Start, og det var jo stas for en ungdom. Men det takket jeg nei til, forteller han.

Og så blir det tid til å tenke over både liv og død. Han forteller om bestemor, Gudrun Vågsdalen som var en sterk kristen og et arbeidsjern som få. Hun sto for det hun mente, og er et eksempel til etterfølgelse. Det er gode minner fra bedehusbasarer i bygda og fra vekkelser og predikanter som besøkte huset.

– Og med den bakgrunnen, og det livet jeg har levd er det nok å tenke igjennom og filosofere på. Livet går opp og ned på godt og vondt, og det er fornuftig å ikke bare i rase videre, men stoppe opp og tenke litt, sier han.

Cocacoliker

– Jeg har ikke fått noen alvorlig ettervirkninger av oppholdet i Libanon. Det er en del som har fått det, og det er jo et eget veteransenter på Kongsvinger hvor veteranene kan få hjelp. Jeg har jo en og annen vond drøm av og til, men det kan jeg leve med – og jeg drikker forferdelig mye Cola. Jeg er blitt cocacoliker og ikke alkoholiker, forteller krigsveteranen.

Mens samtalen går mellom løst og fast kommer Sven Lauvrak på døra. Han er en god venn, jaktkamerat og friluftsmann.

– Kan du med få ord beskrive kameraten din?

– Vi har kjent hverandre siden vi gikk i bleier, og når vi har holdt sammen så lenge så sier jo det noe om at han er en god kamerat. Men han er ikke en mann av få ord, for han er pratsom og meget engasjert. Du kan trygt si at han tar stor plass i sosiale forum, sier Lauvrak.

Og Jan Reidar Vågsdalen har ingen innsigelser til attesten.

– Jeg prøver å si til meg selv at jeg skal ta det litt med ro når jeg er sammen med andre, og det holder gjerne den første timen, sier han, og skjenker i kaffekopp nummer fire til journalisten som har fått mer enn nok på blokka og i kroppen.