Da jeg som barn vokste opp på gården Røyland i Vegusdal, syntes jeg alltid at vinteren var lang og hard.
Ofte besværlig og arbeidsom – ikke minst på vegne av mine foreldre – med store snømengder, meterhøye brøytekanter, lange kuldeperioder og is- og skareføre til bortimot påsketider.
Det ble faktisk mai måned før de siste snøfonnene forsvant borte i lia. Var vintersesongen tøffere å komme gjennom før i tiden enn nå, eller er dette bare en barnlig forestilling jeg sitter igjen med?
Folk i bygda snakket ofte om fastelavnsria. Det slo nesten aldri feil at den inntraff i februar måned rundt fastelavn med kraftige snøfall der nedbøren føk av sted i alle retninger, horisontalt og vertikalt om hverandre. Isende kald sno og vind ulte og kvein rundt hushjørnene og blåste lett og tørr snø til store skavler og fonner i tun og gårdsplasser.
Dette ga muligheter for forskjellige uteaktiviteter som å ake, skli og hoppe samt grave tunneler i snøhaugene. Som barn var det god gymnastikk å være ute og kave i snøen samt at en holdt seg frisk og sov godt om nettene. Heldigvis, får en si, synes fastelavnsria å være et gjentagende fenomen også i dag.
Grønne vintre, som det ble spådd om tidligere, ser ikke ut til å holde stikk. Tvert imot opplever vi at fastelavnsria er i rute med nye, maksimale påfyll av den hvite nedbøren. Slik den oppleves i år med store snømengder som medfører stengte veier, strømbrudd og trafikkuhell er den selvsagt en belastning og til besvær for mange, også alle som beveger seg til fots i bygater og sentrumsnære omgivelser.
Samtidig – når den verste snøstormen har lagt seg og vinteren stabiliseres – er den hvite nedbøren til mye glede for hyttefolk i fjellet, barn med akebrett, entusiastiske skiløpere, slalomkjørere og mange flere av kongerikets innbyggere.
Konklusjonen blir at vinterens fritidsaktiviteter og adspredelser inkludert fastelavnsria – om den kommer plutselig og heftig – veier opp for en del av de plager og brysomheter som snøen medfører. Og når den etter hvert forsvinner i bakkehell og li, blir den etterlengtede våren desto mer velkommen.
Knut Geir Aas
