Eritreere på Birkeland har ventet i årevis på en avklaring.
I overkant av 5 000 asylsøkere med avslag, sitter i norske asylmottak. Og det kan være flere grunner til at man ikke reiser «hjem» når norske myndigheter har avslått søknaden om asyl. Noen mener seg urettferdig behandlet og nekter derfor å reise. Noen har ikke noe å reise til og atter andre velger å bli værende for deres virkelighetsbeskrivelse er noe helt annet enn norske myndigheters. Og de færreste er kriminelle.
På Sana mottak på Birkeland finnes flere i denne siste kategorien. Asylsøkerne fra Eritrea har oppsøkt redaksjonen i håp om å få presentert sin sak. De har fått avslag på sine søknader, men tør ikke reise tilbake til Eritrea. Aftenposten, Dagbladet og TV2 både i Norge og Danmark tillater seg å kalle Eritrea for Afrikas Nord-Korea. Det mener de er grunn god nok til at Eritreerne – ikke bare på Birkeland, men i resten av Europa velger å bli værende og ikke reise tilbake.
Tør ikke reise
Berhane har fått oppholdstilllatelse og har lært seg godt norsk på de sju år han har vært i landet. Han fungerer som tolk for gruppen.
– Her sitter ti godt voksne kvinner og menn som har fått avslag på søknadene sine, og de sitter bare her. De tør ikke reise tilbake, for det betyr fengsling og straffeforfølgelse selv om de ikke er kriminelle. Og det er jo en grunn til at norske myndigheter ikke får til en returavtale. Dessuten sier FN sier at det ikke er trygt å sende folk tilbake til Eritrea. Allikevel får man ikke oppholdstillatelse i Norge, sier Berhane.
Eritrerne føler veldig sterkt på at behandling av søknader og behandling av ankesaker ikke blir prioritert, og man forstår ikke hvorfor. Fortvilelsen og frustrasjonen er stor.
Livet satt på vent
Først setter man livet på spill for å komme bort fra krigen. De kan fortelle dramatiske flukthistorier hvor man har tatt seg både over land og vann. Men når man så endelig kommer i sikkerhet, så blir livet satt på vent.
– Og livet på jord er jo ikke lengre enn at man burde få leve hvert år. Vi er mennesker, og ikke dyr eller maskiner. Det er ikke interessant og heller ikke utviklende og tilfredsstillende når 10 år – og kanskje enda mer av livet bare går med til å sitte uvirksomme med hendene i fanget, sier gruppen
– De får beskjed om å skaffe papirer fra ambassaden i Sverige. Så gjør man det. Så må man plutselig ha papirer annet steds fra, og da får man tak i det. Men når tilstrekkelig med papirer og dokumenter er fremskaffet får man beskjed om at man ikke har tid til å behandle saken nå, og man må vente, vente, vente, sier Berhane.
Eritreerne forteller at de mye heller vil arbeide, tjene penger og betale skatt i Norge, enn å sitte her aldeles uvirksomme.
Mister rettigheter
Når man får avslag på en søknad, og ikke kan eller vil reise tilbake mister man retten til skolegang og i mange tilfeller også helsetjenester. Man får utbetalt 1 600 kroner pr. måned og det er ikke tilstrekkelig for et normalt liv selv om man slipper å betale husleie og strøm.
Aftenposten har flere ganger tatt opp eritreernes situasjon og også konfrontert kommunikasjonsrådgiver ved ambassaden i Stockholm, Sirak Bahlbi med påstander om straff av hjemvendte flyktninger.
Han sier til Aftenposten at hvis noen har forlatt landet på en ulovlig måte, må de signere og akseptere enhver fremtidig straff. Det må være en slags straff for folk har forlatt landet illegalt. Men ingen har noensinne blitt straffet.
Anses som forrædere
Aktivisten Meron Estefanos er av en annen oppfatning og forteller at Eritreere som har flyktet blir betraktet som forrædere. Hun forteller videre at de må skrive under på at de har forrådet sitt land, og at de er villige til å ta den straffen som måtte komme.
Med slike utsikter er det forståelig at Eritreerne i sofaen på Birkeland ikke er særlig lystne på å reise tilbake.
– Vi føler som vi sitter i et slags fengsel her, men de fleste synes at dette tross alt er bedre enn fengsel, tortur og kanskje døden i Eritrea. Men det tærer på og nervene blir tynnslitte av å sitte uvirksomme i Norge. Og retur til Eritrea er utelukket, sier Berane.
