Lørdag 6. juli åpner en helt spesiell utstilling på Birkenes Bygdemuseum – en utstilling som har vokst fram gjennom dugnad, historieglede og en dyp respekt for dem som levde gjennom krigen.
Bak utstillingen står en engasjert gruppe ildsjeler og frivillige fra lokalsamfunnet — med varierte bakgrunner, både innen fotosamling, kulturhistorie og praksis. Sammen har de brukt mange måneder på å samle inn, systematisere og fortelle historiene som en gang var hverdagen til folk i Birkenes.
BA treffer Per Gunnar Knutson, Åge Ragnar Hellerslien, Martin Birkeland, Inger Birkeland Slågedal og Stig Einar Rislå på Bygdemuseet for en prat. De er deler av arbeidsgruppa bak utstillingen «Krigen og freden i Birkenes 1940–1945 – Dramatiske hendelser og illegalt arbeid». I tillegg har også Inger Skåre, Per Johan Flaa og Wenche Flaa Eieland bidratt i arbeidet.
Utstillingen inviterer publikum til å komme nærmere – ikke bare de store linjene, men de små detaljene: et bilde, et brev, en fortelling om hverdagsmot. Alt det som gjør historien levende.
En stor krig i en liten bygd
Under krigen ble Birkeland en viktig brikke i det store bildet. Hovedveien mellom Oslo, Kristiansand og Stavanger gikk forbi her den gangen, og tyskerne skjønte raskt at stedet hadde strategisk verdi. De tok over Folkehøgskolen allerede sommeren 1940 og brukte bygget som militærleir med plass til over hundre soldater.
Senere ble det bygd brakker og kantiner, og tyskerne satte opp maskingeværstillinger rundt området for å forsvare posisjonen. Mange som bodde i nærheten husker fortsatt uroen og frykten – og likevel levde folk
De som risikerte alt for friheten
Utstillingen skal vise historier om blant annet Gudmund Vollan, hemmelig agent i XU, som gikk rundt med giftpille i lomma i tilfelle han ble tatt, og flypilot Peder Mollestad.
Utstillingen viser også tre av personene fra Birkeland som ble sendt til Grini, og derfra videre til tyske fangeleirer. De overlevde mer enn to år i fangenskap. Deres historier ble vist på film 17. mai, og nå får publikum se dem igjen som en del av utstillingen – sammen med bilder og arkivfilm fra krigsårene.
Det handler ikke bare om heltemot og motstand – utstillingen viser også hvordan vanlige folk levde gjennom krigen. Rasjoneringskort, reiserestriksjoner, matmangel, og alt det praktiske og vanskelige som folk måtte forholde seg til i hverdagen.
Et arbeid gjort med hjertet
Da vi møtte utstillingsgruppa, holdt de på å digitalisere gamle bilder. Jeg fikk se et helt spesielt album, gitt videre fra far til sønn – faren til Per Gunnar var medlem i den lokale fotoklubben og dokumenterte krigens tid på Birkeland med kameraet sitt.
Bildene hans har vært kjent for mange, men nå får de være med og fortelle en større historie – som en del av utstillingen.
Senere besøkte vi museet, hvor det ble jobbet på spreng i andre etasje. Håndverkere ordnet lokalet, og gruppa diskuterte hvordan rommet best kunne brukes for å gi folk en forståelig og sterk opplevelse. Det er tydelig at denne utstillingen blir til med varme hender og åpne hjerter.
Ingen historie er for liten
Man kan lett tenke: «Jeg har ikke noe viktig å bidra med.» Men det stemmer ikke. Det finnes ingen ubetydelige historier. Ingen for små minner.
Et halvt rasjoneringskort. Et brev som aldri kom fram. Lukten av nybakt brød mens folk gjemte seg på loftet. Det er slike ting som gjør historien virkelig.
– Vi er utrolig takknemlige for alt vi får inn. Små ting, små historier – det er det som gjør utstillingen ekte, sier Inger Birkeland Slågedal.
– Det handler om å ta vare på minnene før de forsvinner.
Store historier bygges av små ting.
Kunnskap om fortiden, vitnesbyrd og personlige minner er selve grunnmuren for fremtiden vår.
Det er ikke bare en gammel tekanne som samler støv på loftet – det er varmen man delte, da hver slurk betydde noe.
En gammel leke kunne gi et barn glede i mørke tider.
Og de gamle nålene… de ble brukt til å lappe klær. Eller kanskje – til å lappe livet selv. Det livet som krigen forandret for alltid.
For hvert år blir det færre igjen som kan fortelle hvordan det virkelig var. Nettopp derfor er det nå vi må ta vare på det som finnes. Dele, bevare og føre det videre.
Hvis du har noe som kan knyttes til livet i Birkenes under krigen – ikke nøl. Del det med utstillingsgruppa.
Historien, det er oss. Og så lenge vi husker – lever den videre.
