Gratulerer med dagen og en nydelig feiring av denne ene dagen hvor vi fortsatt står sammen i feiringen av fred, frihet og samhold og demokrati.
Som korpsmusikant er jeg selvfølgelig vilt begeistret for 17. mai, men det som begeistrer meg mest er likevel følelsen av fellesskapet.
I mitt arbeid med barn og unge og deres foreldre gjennom snart 40 år, har jeg de siste 10 årene sett store endringer i hvordan vi forvalter verdiene freden og friheten ble grunnlagt på.
– 80 år med fred, frihet og et godt velferdssystem – hva har det gjort med oss?
Vi lever i en tid med mye endringer, endringer som kommer fort, både politisk, teknologisk og ikke minst moralsk.
Vi blir jevnlig minnet på å ha en viss beredskap. Joda, jeg har vannkanna klar, dopapir for et par år fremover og jeg har til og med fått meg en sveive lommelykt/radio/mobillader med solceller.
Spørsmålet er bare hvilken trussel er det vi skal berede oss for?
Siden det er jeg som har fått taletid her i dag er det vel ingen overraskelse at mitt fokus er barn, foreldre og skole. Min mening er at det er barna som er vår beste beredskap, barna og fellesskapet.
Men hvor robust er fellesskapet vårt i dag?:
Vi vet at ungdommer bruker 6-7 timer i gjennomsnitt på telefon hver dag, noe som vil utgjøre 11 år av livene deres. Vi vet at de timene skulle vært fylt med sosialt samspill, arbeidsoppgaver for fellesskapet, omsorgsoppgaver i nettverket, fysisk aktivitet eller andre utviklende aktiviteter.
Vi vet fra psykologien at vi trenger tilhørighet i en flokk med gode relasjoner, oppgaver og ansvar inn mot flokken, vi trenger mosjon, sunn mat og frisk luft. Vi vet også at uten disse faktorene så svekkes vår mentale helse, kroppes Serotonin og Oksycotin nivå synker. Vi vet at uten disse stoffene fremmes uro, angst og depresjon.
I Sverige har bruken av antidepressiva (som består av kunstig tilførsel av Serotonin) økt med 1000 prosent siden 1990-tallet. (ref. Psykiater Anders Hansen «depperhjernen») Blant de unge har det skjedd en fordobling på psykriatiske diagnoser og utdeling av psykofarmaka på 10 år.
Vi vet at 20 prosent av alle depresjoner skyldes ensomhet.
– Ser dere hva jeg ser? Løsningen ligger tilrettelagt i kroppens laboratorium.
Tallene tar meg tidvis som en kvelende havtåke som kommer plutselig og ingensteds ifra. For dette skjer, ikke et annet sted, det er her og nå, det er våre barn her på Birkeland som står i denne statistikken.
Nå er det jo slik at en 17. mai tale bør være en oppkvikker, en siste innspurt i oppropet «vi er barna vi er håpet, og vi vandrer hånd i hånd». Og fortvil ikke. Vi bor i en kommune som er rik på ressurser, og da er det ikke vann eller skog eller rødbeter jeg tenker på, det er virketrengte barn, voksne i full produktivitet og ikke minst de eldre med masse ressurser, erfaringer og klokskap.
La meg derfor dvele litt mer med havtåka: Jeg har mange timers fartstid på sjøen der havtåke er en fryktet fiende. Når tåken legger seg rundt båten, er det fort gjort å feil-navigere. Selv om du stoler på utstyret, er det alltid lurt å ta en kikk bakover. Hiver du ut et tau kan du faktisk best kontrollere kursen etter kjølvannet og slepet når du ingenting ser. En metafor som beskriver ett av mine poeng. Vi må søke råd hos de som har levd en stund, de som har erfaringene. Setter vi erfaringer sammen med ny kunnskap, er jeg optimistisk for fremtiden. Men det haster, vi må begynne nå!
På kommunens allmannamøte ble vi informert om kommunens deprimerende økonomiske situasjon. Sammen med meg satt flere tilårskommende, med hukommelse lengre tilbake i tid. Da vi skulle komme med innspill til løsninger ble jeg inspirert. På gruppen jeg satt med, kom forslagene om å dra mer veksler på hverandres ressurser. I harde tider trenger vi hverandre.
Hvordan kan vi klare å overføre disse erfaringene til de unge i dag?
På foreldremøte til 5.-7. klasse ble jeg bedt om å snakke om temaet robusthet. Et poeng ønsker jeg å ta med derfra, Det er foreldre som må være robuste. Barn blir sjelden mer robuste enn hva deres foreldre er. Det er foreldre som skal tåle, være sterkere og klokere.
Vi må slutte å snakke om sårbare barn. Barna tåler masse, med godt robust og kjærlig lederskap.
Barna er blitt gode til å uttrykke seg, de kan kjenne etter og navngi utallige følelser. Jeg stiller meg spørsmål om det har gjort dem godt?
Selv var jeg så heldig å vokse opp i en tid der man slapp føle, jeg tør nærmest påstå at jeg ikke husker at vi følte. Medvirkning vet jeg heller ikke om det var mye snakk om, vi gikk der vi ble bedt om å gå, satt stille der det ble påkrevd.
Jeg tror sirkelen er i ferd med å bli sluttet, og at vi er tilbake der at barna trenger foreldre, skole og nettverk som klarer å lede barna til mestring gjennom motstand, og som tåler at barna sutrer i motbakkene. De må få prøve sin selvstendighet, og jobbe selv for en plass og en funksjon i flokken. Det vil gi de det jeg kaller «utoverblikk». Validering og følelser har gjort oss selvopptatte og tatt fokus vekk fra fellesskapet.
Per Fugelli var opptatt av sosial bærekraft og mente den besto av to bestanddeler: Fellesskap og tilhørighet. Tilhørighet gir oss trygghet og bekreftelse. Fellesskap er en verdi.
I 2012 tok jeg med meg en fosterdatter til Ghana for å gi henne andre opplevelser, og noe annet å tenke på enn den sørgelige situasjonen hun var i. På en del av turen koblet vi oss på et lag med 60-åringer som var der i anledning åpningen av en kirke de hadde samlet inn penger til. En kveld vi kjørte rundt i jungelen passerte vi en landsby der familiene satt samlet på bakken, rundt mat som stod på kok på bålet. Akkurat i det jeg sitter og forteller med begeistring til fosterdatter, «se hvor lykkelige de ser ut», overhører jeg paret foran i bilen snakke om hvor synd det er på disse menneskene som mangler vegger i skurene sine. Hvordan vi leser verden kommer an på hvilke verdier vi navigerer etter.
Med meg i dag har jeg et lite knippe elever fra 4. klasse på Birkeland skole (ja faktisk fra den klassen som det har vært skrevet om i avisa.) De skal i dag hjelpe meg med å gjøre en test.
Sang: Mot i Brystet vett i pannen stål i ben og armer.
Til avslutning vil jeg si at jeg i mitt arbeid, hverken her eller i barnevernet, noen gang har møtt foreldre som ikke bryr seg om barna sine, men jeg har møtt veldig mange som navigerer uten mål og mening, og som lett lar seg distrahere av en kommersiell, umoralsk og selvhevdende digital verden.
Vi befinner oss rett og slett i en verden som er helt forskjellig fra den vi er designet for, eller har rukket og utviklet oss til. Vi har fortsatt en «jeger-samle»-hjerne, som ser farer overalt, som lett blir stresset og distrahert. Hvis vi tok hensyn til det så hadde vi hatt det mye bedre. Vi kan ikke lengre være bevisstløse og tro at det går greit av seg selv. La meg repetere: Langvarig stress får ødeleggende konsekvenser for hvordan vi har det, vi vet at overdreven mobilbruk gjør oss uinteressert i omgivelsene, skjerm gjør oss stresset, selv når vi føler at vi slapper av, sosiale medier som tik-tok, snap, facebook og instagram hacker vårt belønningssystem. Samtidig vet vi også at gode relasjoner og sosiale møter i virkeligheten gir livskvalitet og følelsen av tilfredshet.
Jeg er optimistisk for fremtiden, og jeg er ikke redd for dårlig økonomi eller vanskelige tider, for jeg har tro på at vi sammen skal klare brasene. Jeg har et håp om at vi i fremtiden vil se mer mot hos de unge, mer modige, upopulære foreldre, en skole som blir tydeligere i sitt lederskap, og at vi sammen kan praktisere samhold og et fargerikt inkluderende fellesskap med plass til alle slik vi har vist i dag.
Gratulerer med dagen!
_____
NB!
Tone Holman beveget seg i talen noen ganger bort fra dette manuskriptet.
