I juleavisa i 2022 hadde BA en større sak om Kseniia Ihnatik (31) og familien, da de flyktet fra krigen i Ukraina på dramatisk vis. De kom til Norge og ble bosatt ute på Grødum sommeren 2022. Siden har mye skjedd for familien på syv.
I januar i år flyttet familien til sentrum og bor nå på Digerhaug. Her bor Kseniia med sin ektefelle Oleksandr (32), barna Kira (10) og tvillingene Yariyna og Daryna (6). I tillegg bor Irina (60), som er Oleksandr sin mor, og oldemor Ludmila (87) i husstanden.
– Å komme hit til sentrum har vært en stor åpenbaring for oss på alle måter. Både vi voksne og barna har allerede merket hvor mye enklere alt er. Bare det å levere barna i barnehagen har blitt svært enkelt. Nå slipper vi buss frem og tilbake fra Grødum, og ikke minst jobbpraksisene våre, som vi kommer oss til uten å stresse.
Å være til stede i samtalen med Therese Aamlid Bjelland på Tingeling og Kseniia var en fornøyelse. Det speiler også den positiviteten som bys på med smil og gode historier. Siden Kseniia begynte i språkpraksis hos Therese og innehaver Helen Flakk Parcon i frisørsalongen i oktober 2022, og videre på arbeidstrening i august 2023, har mye skjedd for den positive kvinnen fra Zaporizjzja, øst i Ukraina.
– Vi trives veldig her, og livet er helt perfekt for oss nå. Vi har så mye godt å si om så mange mennesker.
Da BA snakket med Kseniia for et godt år siden, kunne hun ikke et ord norsk, og vi måtte ha tolk til intervjuet. Nå er det språkmessig skjedd en stor utvikling.
– Her fra jobb i salongen hos Helen og Therese, har jeg tatt med meg veldig mye lærdom. Språket er jo en utfordring, men nå føler jeg det begynner å sitte mer og mer. Det å være på jobb her og snakke med kollegaene og kundene, har vært språkmessig veldig utviklende for meg.
– Å være utplassert på en arbeidsplass som Tingeling, har det hjulpet deg og familien på andre måter også?
– Språket har jo bare vært en liten del av det å være her i salongen. Her får jeg også gjennom samtalene våre lære om norske systemer på ulike måter, som er til hjelp. Som det å lære seg om NAV-systemet, som vi er en del av. Men også mye om den norske kulturen, som er ulik den ukrainske.
– Mange daglige ting som er ulike fra der vi kommer fra og her i Norge, er jo veldig nyttig å lære seg. Det får man jo ikke kunnskap om, hvis man ikke er ute blant folk og snakker sammen. Vanlig skikk og bruk, og enkle ting som søppelsortering, turveier, bytte strømavtaler, skaffe seg medlemskort på Coop, skaffe seg bank-ID, bestille elektriker og så videre. Det som er helt normale ting for nordmenn, er ikke alltid en selvfølge for oss som kommer nye til Norge.
– Alt dette og mye annet lærer jeg om hver dag på arbeidsplassen min, og det forteller hvor viktig det er å komme seg ut i arbeidslivet og treffe andre.
Også mannen Oleksandr er utplassert i arbeidslivet i bygda. Først var han på Pust & Pes, mens han nå har vært utplassert på Scanflex, siden desember i fjor. Det betyr at begge de to yngste arbeidsføre i storfamilien er godt inkludert i bygdesamfunnet.
– Når det gjelder barna så trives de også veldig godt. Eldstejenta vår Kira, som nå går i femte klasse på Birkeland skole, stortrives. Og spesielt nå som vi har kommet oss til sentrum. Hun er aktiv og er med på kulturskolen, hvor hun driver med dansing.
– Kira hadde heller ingen norskopplæring og begynte rett på skolen. Hun har også fått mange nye norske venner, som også er på besøk hos henne på fritiden.
Trebarnsmoren forteller også at tvillingene trives i barnehagen, og gleder seg til å begynne på skolen til høsten.
Gjennom hele intervjuet kommer Kseniia stadig med ros til menneskene, lokalsamfunnet og de som jobber i kommunen vår og på NAV.
– Vi er svært takknemlige for all støtte vi har fått fra alle kanter, og vi føler oss godt tatt imot. At både jeg og mannen min er ute i praksis, gjør at vi håper å bli en ressurs i bygda senere.
– Da er vi litt nyfikne på hvordan dere ser på fremtiden, med tanke på situasjonen i Ukraina nå?
– Vi diskuterer ikke krigen like ofte som vi gjorde den første tiden. Men det er selvsagt ikke til å unngå at det er samtaler vi ikke kommer bort fra. Når det gjelder fremtiden vår, er jo den selvsagt avhengig av hvordan krigen går og hvordan den ender.
– Slik situasjonen er nå, så utelukker vi ikke at vi vil bli boende i Norge. Vi trives jo veldig godt, og så er det viktig at barna har det trygt og liker seg her. Håpet er jo at vi kommer i jobb en gang, og blir mer selvstendige. Spørsmålet om fremtiden er naturlig nok vanskelig enda, forteller hun.
Therese forteller at det er en fornøyelse å ha Kseniia i salongen.
– Hun er jo her for å lære seg språk, bli kjent med norske normer og mer om vår levemåte.
– Det har vært bonus for både meg og mamma å ha en slik sprudlende kvinne i salongen. I tillegg til å hjelpe til på mange måter, så er hun en ressurs for oss på andre måter også. Gjennom henne har vi blitt mer kjent med deres kultur, og det har vært spennende.
– Vi har med oss mye humor i hverdagen her på jobb, og ler mye sammen. Kseniia fortalte om en artig opplevelse hun hadde, da barna kom hjem fra barnehagen en dag. De kom hjem med nylakka negler fra barnehagen, noe som var helt uhørt i Ukraina. I gamlelandet er det obligatorisk at barnehagebarna blir sjekket hver dag om de var rene under neglene, om de var møkkete i ørekanalen og om de hadde lus. Så kulturforskjellene kan være så mangt, forteller Therese oss med sin gode latter.
Fra gode miner og godt humør til mer alvorlige og viktige saker. For å lære seg språket så er det viktig å kunne få muligheten til å lære seg dette. Men er man over en viss alder (55 år) så får man ikke dette tilbudet, noe som gjelder svigermor til Kseniia.
– Irina er 60 år og for gammel til tilbudet om språkopplæring. Det gjør at hun ligger langt bak i integreringen. Dette merker vi godt, og så langt kan hun kun si «tusen takk» og «ha det bra».
– For min mor derimot, Olha Mormul, som bor i Bakkemoen og er 51 år gammel, er det annerledes. Hun har gått introduksjonsprogrammet, og har allerede lært seg språket mye bedre siden hun kom hit.
Ludmilla, oldemor i familien på 87 år, sliter med helsa og har blitt dement. På grunn av språkproblemer har det vært en utfordring for familien. Nå er hun 14 dager hjemme hos familien og én uke på sykehjemmet om gangen. De har fått litt hjelp av en russisk tolk, men siden oldemoren sliter med å kjenne igjen sine egne, og ikke kan språket, så har dette vært vanskelig for familien.
I frisørsalongen er det en varm kjemi mellom norske og ukrainske røtter, smilet er stadig fremme hos damene, og man har sett trivselen i Kseniias øyne når vi har snakket med henne.
Med slike nye medborgere med sine verdier, kultur og levesett, er det en berikelse for bygda.
