Henta fra den nye boka til Astrid Frøysnes Flaa, der broren Steffen er bidragsyter.
– Jeg var ikke gamle gutten, da mi mor bestemte seg for å trykke meg ut av hennes mage. 13. august 1991 ble datoen jeg valgte å gi fra meg min leilighet i hennes mage, for å bo med min forhåndsbestemte familie. Praksisen ble byttet dette året; året før hadde man faste tider man skulle dra kroppsvæske ut av sin mors bryst. I min tid, også kalt vegetarianer-perioden, skulle min mor være klar med sitt bryst hver gang jeg ønsket det. Dette mener jeg er grunnen til at jeg har et mer «melkete vesen» enn min bror.
– Jeg valgte å tilbringe mine fire første år på Byglandsfjord; Setesdals største og mest velfungerende oppholdssted. «Eg tala kallegt breit» på den tiden. Den dialekten mistet jeg på sjøen i 1998.
– Vi lekte med kniver alene i skogen. Jeg dreit på en fotball og skjøt den etterpå; midt i byggefeltet. Sjeldent var det reaksjoner på noe som helst. Det var jo selvsagt litt da vi kastet to paller med belegningsstein ned en skråning. Eller da min bror valgte å bruke min rygg som dartbrett; fire dartpiler hang det da min mor så ut av vinduet.
– Da jeg var fire, flyttet vi til Flaa – gården som får Edens Hage til å se ut som en urtehage fra Netthandelen. Besetningen var satt, vi fire i familien hadde en gård å bygge opp igjen. Utedo, og kun én kran inne i huset med kaldt vann. Harde kår var det i starten, men det var ikke lange tiden før vi ble beriket med tidens vanlige inventar: Varmt og kaldt vann, kjøleskap, oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, dusj, toalett og ikke minst toalettpapir.
– Jeg var med på fødsler av varierte dyrearter, avlivninger av dyr, slakting, parring (må nevnes at det var dyr, og jeg var observatør), jakt og legehjelp til dyrene. Jeg fikk en god oppdragelse innen gårdslivet i den forstand. Den største skuffelsen jeg ga min far, må ha vært det at jeg aldri interesserte meg for kjøretøy av noen slag. Han kjøpte firehjulinger, crossere, bil, traktor og snøscooter vi ungene skulle leke med. Jeg kjørte bare under tvang og virket aldri til å vise noen form for interesse.
– Vi jakter vel alle på lykke, men jeg har fortsatt til gode å se noen som har funnet den. Det å strekke seg lenger og lenger etter hva man tror formelen for lykke er, er vel det nærmeste vi noensinne kan komme lykke. De kristne tror de får det når de dør, og feirer bursdagen sin fordi de tror at de er et år nærmere døden/lykken. Alkoholikerne drikker fordi de vet at deres lykke ikke er til å oppnå i deres levetid; det får en til å sørge. – Og da vet de at falsk lykke er bedre enn ekte sorg.
– Vi søker alle noe som får oss til å stå opp om morgenen. Jeg har hatt mange ting i løpet av mitt liv som får til det.
