Da er det igjen min tur til å skrive i Tenkesmia. Sitter her i vårsola, drikker kaffe og kjenner litt på den skarpe vårlufta. Jeg syntes våren er den fineste tida på året. Vi har lagt bak oss den mørke og kalde vinteren, og har den gode og varme tiden foran oss.
Snart er det 1. mai og arbeidernes kampdag. Som de fleste andre her i landet, har jeg hatt det forholdet til denne dagen, at da har jeg fri. Da rydder jeg litt rundt huset, steller og planter til 17. mai. Vi som lever i dagens samfunn tar det nok litt for gitt det den vanlige arbeider og deres foreninger har kjempet fram, i de over 100 år som har gått siden kampen for rettigheter starter for alvor. Tenk for en kamp det må ha vært, i alle disse årene, å kjempe gjennom alt det vi i dag tar for gitt. Som det at vi har 5 dagers arbeidsuke, 37,5 timers arbeidsuke, fri i helgene, sommerferie, sykepenger, pensjonsalder, arbeidsforsikringer. Og sånn kunne vi holde på med og ramse opp det som er kjempet fram. Vi må takke for at vi i dagens samfunn nå kan gjøre vår jobb og vite at våre rettigheter og plikter er godt forankret i loven og i samfunnet generelt.
Jeg er blitt mer bevisst og mer glad for dette jo eldre jeg blir og jo mer jeg ser at alt ikke er en selvfølge lenger. Jeg er glad at jeg med mine to opererte hofter, nerveskade i ben og dårlige knær fortsatt har mine rettigheter og plikter i samfunnet. Hadde det vært for 100 år siden, hadde jeg ikke hatt noen sikkerhetsnett fra samfunnet, ingen rettigheter, vært avhengig av familien og sikkert etter hvert blitt plassert på fattighuset som vi, den gangen, hadde på Flakk. Ikke noe galt om Flakk, det er en fantastisk fin plass!
Jeg er glad for at vi her i landet via samtaler, men også via kamper, gjennom disse 100 år har fått det samfunnet vi i dag er en del av. Jeg er stolt av det arbeiderbevegelsen og deres motpart, arbeidsgiverne, har klart å få til. Hvordan vi som nasjon har vokst fram og at vi har fått et godt regulert arbeidsliv hvor alle skal kunne føle seg ivaretatt.
Har vi mer å kjempe for? Spør sikkert noen. Har ikke 1. mai utspilt sin rolle? Spør kanskje andre.
I dagens urolige verden er det enda mye å verne om og kjempe for, både her i landet og ute i verden. Jeg mener det å kunne ha et arbeid å leve av, det å kunne få heltidsstilling istedenfor lave prosentstillinger, er en viktig kamp her i landet. En kamp i den kampen er å kjempe for å få ned bruken av vikarer. Det er en uting at vi her i landet, istedenfor å ansette mennesker i faste stillinger, bruker mye vikarer. Mange av disse er igjen ansatt i vikarbyråer. Dette blir da en dyr arbeidskraft å leie. Vikarbyråer som igjen tapper det offentlige for arbeidskraft og som igjen gjør at kommunene må bruke mer penger på å leie vikarer. En ond sirkel, som tapper kommune Norge for penger de kunne brukt til andre gode felleskapsordninger.
Dessuten er det andre tradisjonelle ting som det hele tiden må holdes fokus på og kjempes for, som lik lønn for likt arbeid, at vi kan ha en pensjon og leve av. Og at vi kan være trygge for at vi kan leve et anstendig liv, selv når uhellet først er ute.
Ute i den urolige verden ser vi at det er den vanlige kvinne og mann som blir lidende. Det er den vanlige arbeider som blør mest og som derfor trenger all den støtte vi, i den stabile og fortsatt fredfulle del av verden, kan gi disse. Vi bør vise vår støtte og solidaritet ved å møte opp 1. mai.
Så i år skal jeg feire min første ordentlige 1. mai og sette pris på det jeg har, og sende en varm takk til alle de som har kjempet for at jeg kan leve et godt liv i dagens samfunn her på Birkeland. Jeg vil vise min solidaritet med de som kjemper for livet, og for et fremtidig trygt godt liv her på jorden.
Nytt av året er at 1. mai feiringen skal være på Tobias Jordet. Vi vil begynne på bedehuset kl.11, med gudstjeneste og fortsetter over til Tobias Jorde og på scenen der. Med korps, sang, kaffe, kake og taler kl.12.
Det jeg ikke visste var at bedehusene rundt om i Norge, sin tid ble til, fordi arbeiderne ville ha en litt mer folkelig plass og være enn i de, den gangen, strenge pietistiske kirkene. Så det at vi 1. mai skal ha gudstjenesten på bedehuset, er i god gammel arbeider ånd og at vi dermed hedrer litt den gamle arbeiderklassen. Så jeg håper ung som gammel stiller opp og vil vise sin solidaritet med de som kjemper i verden rundt oss. At de også vil vise sin takknemlighet og vil hedre den gamle arbeiderklassen. Det er de vi kan takke for at vi tross alt har et, og kan leve et godt liv, her i landet tross den urolige tiden vi nå lever i.
Ronny Thomassen
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
