– Det er veldig vanskelig å se for seg en fremtid i Ukraina nå

Viktoriia Skynkaruk opplever store kontraster i livet sitt. Når vi treffer henne i ett av drivhusene til Birkeland Blomsterpark er hun travelt opptatt med stell av blomster, som er hennes store interesse. Samtidig går tankene hele tiden mot familien hjemme i Ukraina, hvor de trues av rakettangrep hver natt.

Viktoriia har jobbet ved Blomsterparken siden april. Hun bor nå i Smedens Kjerr sammen med kjæresten Ruslan Savosta, som for tiden jobber ved 3B. De kommer begge fra Zviahel, en by om lag to timers kjøretur vest fra hovedstaden Kiev, og ikke så langt fra grensen til Belarus (tidl. Hviterussland).

Både Viktoriia og Ruslan har begge tidligere jobbet i Norge. Ruslan har jobbet i Grimstad på sesongkontrakt ved Kristiansens gartneri i flere år. Hun jobbet selv ved Kristiansen Gartneri i 2019, da på en studentkontrakt i forbindelse med universitetsstudiet. Hun har også jobbet innen faget i Tyskland og Sveits.

Viktoriia var heldig, og kom til Norge, og Grimstad få dager før krigsutbruddet i februar 2022. Hun hadde da allerede høsten i forkant fått beskjed om at hun hadde fått sesongkontrakt hos Kristiansens gartneri i Grimstad.

Uvirkelig

For dem selv var det en uvirkelig tanke at det skulle bli krig. Det ville de ikke helt tro på. Opprinnelig skulle de ha reist ut av hjemlandet senere, men da SAS endret rutene grunnet den spente situasjonen i landet, ble resultatet at de reiste ut noen dager tidligere enn først planlagt, kun dager før de russiske styrkene tok seg inn i landet.

I Norge jobbet Viktoriia hos Kristiansen gartneri frem til nyttår. Da forårsaket store snømengder at drivhusene ved gartneriet brøt sammen. Det førte til at hun endte opp på Birkeland, og fikk muligheten til å jobbe ved Blomsterparken. Viktoriia har en bachelorgrad innen fytopatologi, som dreier seg om plantehelse og læren og plantesykdommer. Hun håper etter hvert å få muligheter til å ta en mastergrad i emnet.

Viktoriia trives godt både på Birkeland og i jobben ved Blomsterparken, men tankene hennes går naturlig nok ofte til dem som er igjen hjemme.

Redd for familien

Hennes mor og en yngre bror på 9 år, er igjen i Ukraina, og Viktoriia holder daglig kontakten.

– Jeg er redd for dem hver dag. De bor ganske nære noen strategiske bygninger, og opplever rakettangrep hver dag. Det gjør at de sover i kjelleren hver natt.

Hun forteller om da en russisk rakett traff et hus i et boligområde i nærheten av hjemmet deres. Huset ble fullstendig ødelagt, og den eldre kvinnen som bodde der døde på stedet. 20-30 hus rundt dette huset ble også skadet. Noen av husene ble ødelagt og folk måtte flytte.

– Heldigvis falt det bare et vindu i huset vårt. Det var i fjor sommer. Nå angriper de strategiske objekter i byen min. Nylig traff russiske missiler mål der drivstoffet befinner seg. Det ble en miljøkatastrofe siden luften ble forurenset for hele byen, og innbyggerne fikk ikke lov til å forlate huset i 2-3 dager etter det. Heldigvis ble det ingen personskader, men vi vet aldri hvor de vil treffe. Mine venner og familie, som våkner hver morgen, er takknemlige til Gud for at de er i live. Og det er slik millioner av ukrainere lever, som ikke kan forlate hjemmene sine og som venter på slutten av denne redselen, forteller hun.

– Jeg håper de vil komme etter meg, og flytte enten til Norge, eller til Polen, sier hun, og forteller videre at familien synes det er vanskelig å reise fra landet. De har sitt liv der, og sitt eget hus, noe som ikke er så vanlig, og de synes det er vanskelig å forlate det.

Det er ikke mulig for henne som flyktning å reise til Ukraina, men hun har funnet måter å treffe dem på av og til. Viktoriias stefar jobber i Warszawa, og hennes mor og den yngre broren reiser dit annenhver måned for å treffe ham.

– Skal jeg treffe dem så treffer jeg dem i Polen, og det har hendt at jeg tar turen dit for å møte dem. Familien klarte også å komme til Norge i fjor sommer på ferie, forteller hun.

Vanskelig fremtid

– Det er veldig vanskelig å se for seg en fremtid i Ukraina nå. Det er ikke mulig å legge noen planer fremover der nå. Nå er vi her, og planlegger etter det, sier hun og forteller om noen av sine drømmer.

– Jeg håper på en fast jobb etter hvert. Ellers har jeg mange drømmer. Jeg drømmer om å reise mer. Jeg drømmer om å få familien på besøk, og se dem mer. Jeg savner dem. Det er viktig for meg å være sammen med familien, sier hun.

– Hvordan er det ellers å bo på Birkeland?

– Jeg trives godt på Birkeland. Det er et koselig småsted, og vi er blitt tatt godt imot. Jeg er litt på treningssenteret på Tollnes, og løper litt på friidrettsbanen. Vi kjenner mest folk fra Voksenopplæringen, men vi vil gjerne treffe flere fra Birkeland, sier hun.

Ellers synes hun at det er vanskelig å lære norsk, som har mange vanskelige ord og uttrykk.

– Det hjelper når vi kan snakke litt engelsk også. Engelsk og norske er litt like. Det er ikke ukrainsk og norsk, forteller hun.

Viktoriia må videre med sine arbeidsoppgaver og fortsetter å stelle blomstene. På vår vei ut treffer vi leder ved Birkeland Blomsterpark, Jorunn Hæstad Bekkelien, som gir Viktoriia de beste skussmål for arbeidet.

– Hun står på som bare det, og gjør en god jobb, lyder det fra Jorunn i det hun løper forbi i en hektisk sommerdag.