Birkenesavisa hadde sist uke to fine innslag fra juletrefestene på Engesland og Åbål hvor bygdefolket holdt fast på en kjær tradisjon. Fulle hus viste tydelig at dette var noe de hadde savnet etter coronarestriksjonene.
Og den som har levd 2-3 generasjoner, har jo oppdaget at antall juletrefester er redusert eller heilt falt bort i gamle skolekretser eller større by-og bygdesamfunn. Dette synes jeg faktisk er trist.
Da dukker det fram minner fra barne- og ungdomstida på 1950-60 tallet heime i Holt, som kommunens navn den gang.
Juletrefest på hver skole
På den tida var det 8-9 skolekretser som alle hadde sine fester. Jeg gikk på Holt skole og der var det juletrefest i mellomdagene. Da pyntet vi oss, for vi skulle jo opptre for medelever og foreldre! Vi i storskolen hadde sangkor, kanskje mest fordi læreren var glad i sang og nesten alltid spilte fiolin når vi hadde fellessang morgen og kveld og også ofte før vi startet på enkelttimer. Vi sang jo den gangen! Og tenk: Vi gikk i 4. til 7. klasse og hadde kor, flerstemt kor!
Det var bare vedfyring i klasserommene og vi måtte skifte til innesko i en kald og enkel garderobe. Juletregang og mat var viktig og det dogget kraftig på de enkle vindusrutene. Flesteparten av elevene og foreldrene møtte, så to ringer rundt treet var nok vanlig. Da var det viktig å velge hvem en ville holde i hendene eller hvem en helst ikke ville gå nærmest. I dag ville en kanskje kalle dette for mobbing, men det tenkte vi nok ikke på
Vi unger, husker jeg, fikk brus og utdelt en pose med kaker og kanskje sammen med noe annet godt. Selv om læreren sa at vi ikke skulle blåse opp posene og smelle de, så ble det en del smelling likevel, særlig til glede for de minste. De voksne fikk kaffi og kaker eller hadde mat med seg..
Av en eller annen grunn så forsvant en av foreldrene ut og litt etterpå kom nissen med sekken. Hva hadde han med seg. Jo, ei appelsin til alle, Jaffaappelsin med tynt papir rundt. Det ble det satt pris på. Sydfrukter var ikke så tilgjengelig som nå.
Underholdning ellers var sketsjer, opplesing, konkurranser m.m. Minnes også at soknepresten hadde andakt. For vi var kommet sammen for å feire julens hovedgjest, Jesus, sjøl om vi kalte festen for juletrefest. Og da var jo andakt et naturlig innslag, sjøl om det var skolen som arrangerte og ikke menigheten. De voksne hygget seg med å snakke sammen og glede seg over avkommet.
Mye var nok likt i dag, men ingen satt med mobiltelefonen i handa eller hastet for å komme heim til et spesielt TV-program. Er sosiale medier og fjernsyn en av årsakene til at det er så vanskelig å ha juletrefester nå?
Rekke mange juletrefester
Som sagt hadde hver krets sine juletrefester på skolene. Det var for kretsen, men ellers var det også andre juletrefester arrangert av ulike organisasjoner. En yndet sport var å rekke flere fester på samme kveld. Var det snø og is brukte vi sparken eller vi gikk flere sammen. Det var både sosialt og nyttig. Kanskje vi kunne holde noen i hendene på veien? For gutter og jenter slo jo følge og det var mørkt. Når vi ble litt eldre holdt vi ikke i hendene til hverandre rundt treet, men arm i arm. Da kom vi nærmere hverandre og kanskje de første småforelskelsene var der? Noen av oss rakk flere enn to fester på en kveld. Vi ungdommer hadde ikke bil, men det spilte ingen rolle. Bare turen til og fra festene og gangen rundt treet var nok næring for sjel og legeme.
5. dagsfesten på Vegårshei
Denne årlige juletrefesten var på «Huset», lokalet til Guds menighet på Vegårshei. Festen var viden kjent og særlig vi eldre ungdommer satte mye inn på å komme dit, sjøl om det var i nabokommunen. Der traff vi mange kjente fra bygdene omkring og så var det så mange ringer rundt treet! Husker både 5 og 6 ringer hvor vi gikk annenhver vei og møtte de samme menneskene på hver runde. Unge blikk kunne møte andre unge blikk. Det var både spennende og godt. Ser ikke bort ifra at bare det å gå runde på runde rundt juletreet arm i arm med ei jente en hadde et godt øye til, det var turen verd. Og det ble mye juletregang for vi sang jo alle versene på julesangene, – og flesteparten kunne vi utenat. Men ikke bare møte med jevnaldrende var viktig, hele atmosfæren og fellesskapet gjorde noe med oss, minnes jeg.
Hva har skjedd?
Jeg mener juletrefestene, som blei en del av den norske julefeiringa på 1800-tallet, er kultur av edleste merke. Vel og merke hvis de har et innhold som ikke forkludrer julebudskapet, men helst forsterker det.
Da vi kom til Birkeland, var det både 3 og 4 juletrefester bare på bedehuset. I denne jula er det ingen. Trist, spør du meg. Det finnes nok mange og sikkert gode grunner for at det er slik. Tidsklemma, sier noen. Andre mener de ikke har overskudd til å arrangere eller vi er blitt så gamle og så få til å stå ansvarlige. Eller: Så få folk vil støtte opp.
Åbål og Engesland viser vei og de unge blir tatt med og inspirert til å ta opp arven og føre denne folkelige og sammensveisende tradisjonen videre. Det bør ligge oss på hjertet å fylle og fornye gamle kulturtradisjoner, tilpasset tid og sted. Det vil bli trist hvis vi om noen 10-år forteller om juletrefester til våre barnebarn fordi de ikke har opplevd det. Desto gildere hvis de unge fortsetter tradisjonen og sier: Dette har vi vært med på og det vil vi fortsette med i vår grend, i vår bygd.
Oddvar Glidje
______________
Kronikk
