Takk til alle lokale fotballspillere, til trenere og støtteapparat!
Det ble fast rutine i sommer; – sittepute på bagasjebrettet og litt tidlig ute for å få «plassen min» rett bak den forhatte «kassa» rundt flombelysningsmasten på midten av sidelinjen. Det er i hver ende av banen det mest spennende vanligvis skjer, men det har ikke vært èn eneste kamp hvor man ikke har fanget opp klare meldinger om «den derre greia som er midt i veien».
Så vi har det tydeligvis veldig bra, – godt vagla ved siden av hverandre på tribunen, – når «den derre greia», og potensiell tresmak i baken er det eneste problemet vi har med facilitetene.
Dommerne har (fra oss på tribunen) – selvfølgelig – blitt behørig kritisert for alt fra at linjedommer hadde med seg brus (og ikke vann), til partisk dømming eller kontante tilrop om behov for briller. Hvis vi ikke fant noe å utsette på dømmingen, så hev vi oss over keepertabber og upresise pasninger med like stor entusiasme. For dette KAN vi, nemlig, – de av oss som sitter på tribunen og aldri har sentret en ball eller åpnet en regelbok!! Vi «synser». På mistanke.
Vi har buuuuet på grisepill fra motstanderne og himlet oppgitt med øynene over gjestespillere som trillet unødvendig langt, og med alt for mange «trill», etter en real birkenestakling. Men nåde den motstanderen som tillot seg å grisetakle «oss». Da var vi kjapt oppe på de «tresmak-dovna» bena vår og brølte i harnisk over hva «folk» kan tillate seg. For sånn fungerer supporter-hoder. Fotballreglene dommerne forholder seg til gjelder ikke (alltid) på tribunen, nemlig. I hvert fall ikke hvis vi leder og ledelsen plutselig blir truet. Og overhodet ikke når vi -innimellom – «lå under».
Så! Mens våre eminente spillere i alle klasser og av begge kjønn utkjempet sine slag på kunstgresset, forgikk det en like intens kamp på tribunen. Mot mygg. Og knott. To armer pr. «vagla» supporter gikk som armene på en trommis i et rockeband. For vi led- i stillhet- og vi kjempet – i stillhet – mot kamikaze-angrepene fra de bevingede. Og når man i tillegg sitter rett ved søppeldunken så kommer vepsen også. De luktet ispapiret med syltetøy og sjokoladerester helt fra banken og tok en overlegen ledelse over angrepsrekkene. Men vi tåler veps også vi, – vi bare setter opp turtallet på viftingen og brøler videre.
Og så gikk vi i svart. Årsak: sommerferie. Fotballtørke. VM i fotball for kvinner hjalp litt, mens vi tråkket rundt i ring og ventet på at våre lokale stjerner skulle entre kunstgresset igjen. Men det er ikke helt det samme å henge med skinka ytterst på sofakanten og nakken på ryggputa i egen stue, mens en glor på verdens beste kvinnelige fotballspillere, som å småtrippe med bena for å få i gang blodomløpet igjen på en beinhard, lokal trebenk. Men den som venter på no`godt…., og så videre. Som î hjemmekampen vår, der dommeren uteble. Lenge. Men vi ventet tålmodige med tresmaken vår til ny dommer kom tuslende, sånn cirka en halvtime etter planlagt kampstart. Sånt no´ kan de ikke varte opp med i VM.
Og så kom høstsesongen. Med sykkel, sitteputa i dobbel plastpose og ekstra regntøy. At 19-gutta tapte 4-10 for Søgne den første kampen jeg hoiet meg gjennom gjorde ingen ting. Kamp er kamp og dommer Hussein utpekte meg til personlig vakt for utstyrsbagen hans der jeg satt og dinglet mens bortemålene rant inn, – så det kom da noe fornuftig ut av den kampen også. Og så ble det en del grubling over hvorfor ikke dommeren – som kom kjørende helt fra Vågsbygd (og andre dommere) – får låne et lite bøttekott i klubbhuset til tingene sine. Sånt no` lurer en tribunesliter på….
Etter en underlig førstegangsopplevelse av det jeg velger å kalle «på-tvers-fotball», der kamparenaen er tilpasset et halvert antall spillere,
var 1-11-tap for 7-er-damene greit nok. Vi skriver det på kontoen for karakterbygging. Vår keeper imponerte, da hun i 2. omgang hadde «knøtter» som stod helt inne på banen, en meter fra målveggen og «straffe-sparket» mot tribunen. Hun lot seg overhodet ikke affisere av invasjonen av smårollinger til høyre for seg, pratingen til mini-juniorene eller opptil tre baller inne foran mål på en gang. Fotball for alle!! Samtidig!
5. divisjon menn var neste på lista. I steikvarme og strålende sol – 2. september! Nå hadde vi TO ting å stønne over på tribunen. «Den derre greia» OG varme.
Så ble det stille. Kvinesdal ledet etter første omgang og «vi» fikk vel bare et gul kort ut av den omgangen. I stedet kunne vi kose oss med «Einar-i-buret». Lungekapasiteten er på landslagsnivå. Det tok bare et par minutter før det føste velkjente brølet kom:
– «LINJA-LINJA-LINJA!!!!!!»
Mens 0-1-sjokket sank inn, kom stjernekommentaren fra keeper`n vår, samtidig som «vi» herjet rundt med ballen foran målet til Kvinesdal uten å få lærklumpen i mål:
– «OG NÅ HOLDÅR VI’AN DER OPPE!!!!!!!!!!!» (Ballen, altså.) Du snakker om å muntre opp hengeleppene på trebenkene!
Det gikk troll i ord. 30 minutter ut i 2. omgang dundret nr. 18 (Tallal) inn utligningen. Full fyr i kamp og spillere. Det haglet med gule kort til Kvinesdal. Fem! Kvindølene lå en stund strødd, mens gutta våre sprang så svetten sprutet. En grisetakling fra motstanderne utløste ville protestbrøl fra mannlige tilskuere og rasende krigshyl fra oss på kvinnesiden. Og rødt kort fra dommer. Ut med`n. Plutselig hadde kampen snudd fra et «tja», til en oppvisning i alt en fotballkamp kan by på: – gule kort og rødt kort og kramper og skadebytter og scoring…..og så legger hele laget til rette for nok en «nr. 18- Birkenes-scoring» (på overtid?) som avgjør kampen i vår favør. Til ellevill «Ullevål-jubel» og trampeklapp.
Noen dager senere spanderte vi gladelig et tungt skattlagt beløp på overpriset bensin for å parkere langt-søren-i-vold fra Lillesand stadion, for så å stå ustøtt i en gresskledt helling i nærmere to timer. Lillesanderne hadde okkupert nesten alle sitteplassene selv. Det var bare å stramme opp muskulaturen i legger og lår og trippe fra side til side for å få med seg kampen. For jammen har de flomlysstolpe med kasse – midt i veien – i Lillesand også.
Og så… så jublet og klappet vi i 90 minutter. Vi var langt ut i kampen før det klassiske brølet kom fra «Einar-i-buret»:
– «LINJA-LINJA-LINJA»,
– noe jeg mistenker at han blåste ut på autopilot, for linja var grei, den. Bortsett fra noen offside-avblåsinger som vi selvfølgelig ikke var enige i og ga høylydt uttrykk for. Vi er ikke enige i NOE SOM HELST som går i vår disfavør.
Og «vi» -(altså «BIL 5. div. menn») vant 6- 1.
3 mål i hver omgang. Det var bare å KOSE-KOSE-KOSE seg. Stående.
Den lille hurra-ropende Birkenes-komiteen i blå og hvite tekstiler ble for tung kost for en liten lillesander. Han gikk helt opp i gruppen med godt voksne borkiser og lespet frem (uten fortenner):
– «Birkenesss SSSSSUGÅR»!
Flink gutt det. Få det ut!
Og når vi ble takket av for fremmøtet på «klassisk» måte med sangen «Nabo’n» (også kjent som «Den j**la nabo`n»/Primavera ) – (https://www.youtube.com/watch?v=SHz0kcwanYw) for full musikk på speakeranlegget, så var seieren total!
Ikke bare vant vi, men vi smådanset oss tilbake til bilen med køntri-pop-rockefoten klar for gasspedalen hjem, og med en oppvisning i misfornøyd taper med på kjøpet. Nice!
(Så tar vi diskusjonen om handlinger, idrett, konsekvenser, musikkvalg som «træsher» og lett påvirkelige småtasser i en annen diskusjon, ref. «Birkenesss sssssugår!».)
«Gutter 19» eller landskamp på TV? Lokalpatriotismen vant. De orange Gimletrollene kom sigende ut fra klubbhuset omtrent når kampen skulle vært i gang. «Våre» stod pent oppmarsjerte og klare til å hilse. Mulig at det irriterte sesongens hittil myndigste dommer også, for han var skikkelig sinna – hele kampen. Det ene orange trollet (som kanskje hadde sett for mye på notoriske Mohammed Salah?) fikk så ørene flagret da han «la seg» for n`te gang.
« – NÅ SLUTTER DU MED DET DER, NÅ HAR DU GJORT DET FLERE GANGER!!!!».
Kvelden senket seg med iskaldt høstmørke, vakker flombelysning og snørrete tilskuere med skuldrene oppunder ørene og iskalde tær. Og mygg. Men gutta løp og løp og vant 6-4. Herlig oppkjøring til 2. omgang Norge-Georgia som samtidig spilte på Ullevål. 2-0. Ullevål-målene fikk vi i reprise på TV tolvhundre-og-ti-og-titti ganger. De lokale heltene må oppleves live. Uten «ri-plæi» og VAR,- og mèd mygg og knott.
Og «vi» fortsatte med jubelfotball: BIL-Søgne1. Det hadde hølja sammenhengende i timesvis i forkant av kampen og samtlige tilskuere var firkantede av lag-på-lag med klær. Luer, skjerf og regnhyrer. Og flombelysning. Og mål. Haugevis! 7- 1! Kjente det kokte litt i kalde skosåler da en sidemann påstod at kampen ble kjedelig i 2. omgang. 5-1 etter 1. omgang og 2 mål til i 2. omgang. At mye av 2. omgang foregikk på midtbanen var vel bare et resultat av at bortelaget hadde brukt pausen til å finne ut av hvor de skulle stoppe oss. Nope. Ikke kjedelig. Koste meg glugg!
Eneste som manglet, var «Einar-i-buret» og LINJA-LINJA-LINJA!!! Han satt på innbytterbenken og sa ikke et pip. Det er nesten så en blir litt urolig.
Siden alt vintertøyet allikevel var rotet frem, vagget jeg av gårde med sykkelen kvelden etter. Gutter 19. 3-3 i en merkelig kamp, hvor de ga fra seg en 3-1 ledelse. Mens damene i 4. divisjon to dager senere rettet opp statistikken for «vunnet» med 2-1 mot Søgne 1- i et forferdelig vær. Får dårlig samvittighet av å beklage meg, kledd i to lag fleece, regntøy og sitteplass, mens spillerne sliter seg gjennom 90 minutter i grisevær og eventyraktig tåke (fra elva?), bare ikledd shorts og t-shirts i 10-12 sure høstgrader.
Og så var det noen kamper innimellom som gikk rett vest. Vi tapte med alt fra 3 til 6 mål. Veldig stille på tribunen….
Apropos stille på tribunen. Litt forundret over hvor lite flinke de (vi) fremmøtte er til å støtte hjemmelaget. Og det er vel bare i kamper mot Lillesand at de som har, drar med frem klubbskjerf og klubbflagg?
Lot meg imponere av familie/støttepersonell fra Gjerstad som hadde «bultet seg» på tribunen. De holdt jubelropene gående i 2 x 45 minutter og brølte av begeistring over nesten hver eneste pasning. De hoiet på lag, på enkeltspillere og på spillet.
Klart det hjelper!! Slik det hjelper de gangene «sjefsbrøler`n» – Thomas S. – drar i gang oss adskillig mer beskjedne med sitt engasjement.
Som i Tigerberget-BIL-kampen på Solsletta – i nydelig varmt solvær. Opprykk til 4. divisjon etter uavgjort 2-2. En BIL-supporterdame med medbrakt kakefat fristet dommer ut på sidelinjen,.. dommeren ville vite hva slags kake hun hadde! Samme dommer var nede i knestående, felt av en BIL-er, til et unisont «hoooiiiii» fra oss tilreisende- og som vanlig ledet an av Thomas S. – der vi satt som måker på et møne på sementkanten langs sidelinjen.
De driver ikke med tribune-greier på Solsletta i Tveit.
Mentalt høy på opprykket på lørdag, stiller man i fullt regnhyre på søndag, «Jenter 15» mot Lillesand. Lokalderby. Viktige greier, det der! Med Lillesand-BIL- 6-1 seier`n i øvre minnelag på den mentale harddisken, – og «sssssugår»-kommentaren lagret i en annen del av hjernen – ble jeg ikke særlig forundret over at seks par Lillesandere stilte seg «midt i oversikten» langs indre-indre-banemarkering (9er-fotball). Først «den derre greia» på midten. Og videre til venstre; en vegg av Lillesandsrygger som blokkerte oversikten over kvarte banen. Og jaggu kom det ikke en «Lillesand-utbytter» ut på samme siden og la seg langs linja, foran «6-manns-tilskuerblokkaden», før hun åpnet en matboks tryllet frem av en av «ryggene». Og der lå hun. Og spiste. Den merkelige seansen minnet visuelt veldig om landslagsfotball og blokkering av farlig frispark foran mål.
Og på tribunen satt en tilreisende mamma og hostet og harket og beklaget seg over forkjølelse. Kjempesmart å dra med seg snørra til en setting hvor du sitter kloss innpå folk som – frem til da – ikke feiler noe som helst. Tusen takk! Barrikaderte meg med skjerfet over munn og nese, regnfrakkhette trukket sammen over sydvesten, og minnet nok mer om en liten, dårlig kamuflert bankraner enn en ihuga BIL-supporter. Og ble sittende satt pal i høljende regnvær og klappe med polstrede vanter som etter hvert var søkkvåte. Vantene måtte opp av lommene og i «klappe-aksjon» 6 ganger. Ikke med «klappe-lyd» men med «klaskelyd» – mèd vannsprut!
6-1 vant «vi». Samme tallene – IGJEN! Og det var skikkelig fortjent! Hjem til tørking og opptining og klar til «damer 4. divisjon» på mandag.
Så satt vi der igjen – på mandag – med kun en ting i tankene: å støtte hjemmlaget mot lederne av serien; Gimletroll. Med dobbelt så mange poeng som BIL før kampstart.
Oh ye of little faith….. Jentene rundspilte tabelltopp-trollene. Satt og lurte på om Gimletroll tok for lett på det, siden de vel alt hadde vunnet sesongen. Det straffet seg i så fall!! Mygg og knott var det og! Og Gimletrollsupporter som beklaget seg over snufs og snørr og over hennes familiemedlem med Covid-symptomer – men som hadde testet negativt. Jeg gled sakte sideveis vekk fra den potensielle sykdomsformidler`n til venstre og funderte – for 2. gang på to dager og like mange kamper – på hvor inn i granskauen korttenkt det går an å bli.
Ikke dra med deg den driiiiden til Birkenes da! De toppet egotrippen med å skli ned fra benkene og stille seg som en forlengelse av «den derre greia» på midten. Skulle ønske noen kunne be publikum å holde seg på tribunen. Hvis en spiller kommer seilende bortover og treffer en hel festkomitê med foreldre og wanna-be trenere (sånn som du ser dem stå på sidelinjen på TV, vettu), så kan det fort gå et kne eller en ankel.
Ok. Covid, rennende neser, host og hark til tross; livet går sin gang hvis man går i verne-seg-modus – og innendørshallen ble åpnet med pomp and circumstance.
Gratulerer, Birkenes! Herli`London for et løft og for en innsats. Skjønner godt at formannen var både rørt og gråtkvalt under sin åpningstale. Satt med klump i halsen og tårer i øynene selv, for det er så åpenbart hva som ligger bak av beinhard jobbing. Og vi andre dødelige kommer til ferdig dekket bord.
Apropos ferdig dekket; var det noen som takket kakebakerne som hadde fylt ørten meter med kake-koldtbord? Tusen takk for kake! Kaker.
Et «stalltips»? Ved neste storsamling av feststemte mennesker; sett opp en supporter-salgsbod med BIL-skjerf og BIL-flagg.
Jeg har syklet totalt 10 mil frem og tilbake til stadion denne sesongen, takket være BIL-fotball.
En puslespillbit på «sponsortavlen» ble en riktig måte å takke for all spenningen, trimmen og tribuneslitasjen – på.
Så da gjenstår det bare å få unna jul, nyttår, påske og pinse – så er det ny fotballsesong og full jubel igjen!
Tusen takk for idrettsgleden!
Nina Bordewich Gramel
_____________
Brukerskapt
