Jeg har skrevet om dette før, selvkost for kommunale tjenester. Nå står vi bokstavelig talt midt i dritten. Det nye renseanlegget er forespeilet en høy pris. Det er imidlertid ikke bare prisen og prosessen som ryster meg. Det er også en total mangel på nytenkning.
Innovasjon er et kjent ord i det norske næringsliv. Vi har et eget statlig organ som bærer navnet Innovasjon Norge. Der sitter velutdannede mennesker med et kritisk blikk og vurdere søknader fra bedrifter som mener de har et produkt eller en plan som vil føre til utvikling og nye arbeidsplasser. Innovasjon Norge vil ha fram grundere som tenker nytt og har gode planer. Med andre ord er det ikke kruttet de er på jakt etter, men heller nye metoder for å sprenge fjell. At det finnes midler i den potten gjør at mange bedrifter stadig vekk legger seg i selen for å utvikle nye produkter for å sikre arbeidsplasser og gjøre driften mer lønnsom. Ordningen er gull verd for utviklingen av A/S Norge, men det er en stor aktør som forholder seg merkelig passiv. Offentlig tjenesteproduksjon.
Offentlig tjenester forbruker store midler og er en gigant i det totale arbeidsbildet. Det brukes milliarder av kroner på tjenesteproduksjon og tilsvarende innen investeringer. Det synes derfor litt underlig at man bevilger store statlige midler til det private næringsliv for nytenkning, effektivisering og utvikling, samtidig som man ikke inviterer de samme aktører inn i den offentlige tjenesteproduksjon. Vårt eget prosjekt om nytt renseanlegg er et klassisk eksempel på nettopp det.
Da vårt anlegg ble bygget for 40 år siden var det sånn et renseanlegg så ut. Siden har det foregått en utvikling og spesielt de siste 20 år er kravet til rensning blitt strengere. I kjølvannet av det er det oppstått nye firmaer og nye produkter. Det kjenner vi best som minirenseanlegg, men de har stadig tatt større steg og er nå ikke bare minianleggene er utviklet av dyktige ingeniører og har ført til et renere miljø i hyttefelt, husklynger og byggefelt.
Vi har sågar vært så heldig at et firma har etablert seg i vår kommune. IPEC Miljø har 10 ansatte og er stasjonert på Tollnes. Hvorfor er da ikke den bedriften aktuell som vår kloakkrenser? Tilfredsstiller de ikke kravene? Eller blir et kommunalt anlegg på vår størrelse for stort? Svaret er nei. IPEC har levert til kommuner og store anlegg over hele landet og er godkjent hos samtlige statsforvaltere. Hva er det da som er problemet?
Anbudet er forklaringen. Vår kommune som så mange andre benytter konsulent for å beskrive og utarbeide anbudsdokumentene. Den prosessen har ikke vært igjennom samme innovasjonsprosess som de som har løsning på rensing. Det som blir bestilt er en annen vare enn det de kan og vil levere, men resultatet blir det samme og til en langt lavere pris. De store renseanleggene fra tidlig 80-tallet har hatt en innovasjon og utvikling. At det ikke er fanget opp av vår egen kommune er for meg en gåte.
Flere av firmaene som levere renseanlegg på linje med IPEC savner å bli involvert i anskaffelse av litt større anlegg. De står formelig og venter på å utvikle løsninger for norske kommuner, til beste for miljøet og husholdningsbudsjettet. Men gammeldags tankegang hos bestillere holder dem beklagelig vis utenfor det store markedet.
Birkenes kommune kan selvfølgelig ikke bare gå ned på Tollnes og bestille et nytt renseanlegg av IPEC. Regler for offentlig anskaffelse forhindrer det. Men tenk om vi hadde satt oss ned rundt et bord og hatt to tanker i hode samtidig. Laget et anbud som vår egen bedrift kunne være med å konkurrere på og samtidig løftet deres løsninger opp og fram i hele regionen. Da hadde kanskje 10 arbeidsplasser blitt til 20 og 30. På samme måte som vi framhever trekommunen burde vi framsnakke bedriften som renser miljøet. Jeg er overbevist om at vi ønsker IPEC vekst og utvikling, men hvordan kan vi forvente at andre skal kjøpe deres produkter når kommunen selv viser null interesse ved anskaffelse av sitt anlegg?
Som lesere av Birkenesavisa har fått med seg ønsker flere av oss politikere å ta en fot i bakken i prosjektet. Først og fremst på grunn av kostnader, men også i forhold til prosess. Et ordtak sier «Gå over bekken etter vann», som beskriver å gå langt etter noe som egentlig finnes nært, gjøre noe overflødig eller løse et problem på en unødig tungvint måte.
Vi er farlig nær det spranget.
Arild Windsland
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
