I høstferien besøkte vi kommende russ ved Drottningborg videregående skole i Grimstad, Maria Aas, fra Engesland. Hun forteller en helt spesiell historie, om det å ha skrive- og lesevansker, og diagnosen dysleksi. Paradokset er hennes sterke karakterer fra både ungdomsskolen og videregående.
Maria har alltid vært en pliktoppfyllende ungdom både på skolen og i jobb på fritiden. Helt siden 13-års alderen har hun jobbet i ferier ved siden av skolegang.
18-åringen fikk diagnosen dysleksi så sent som i mai i år. Hun ble testet noen måneder i forveien på Drottningborg, i november 2021. Da testresultatene kom, ba også PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) og spesialpedagogen ved skolen foreldrene til Maria om at de burde teste ut hennes to yngre søsken også. Det viste seg etter disse prøvene at både Hanna (16) og Thomas (12), elever på Engesland skole, har diagnosen.
– Jeg har i alle år på skolen måtte jobbe knallhardt for å følge undervisningen, innleder Maria.
– Jeg følte meg nesten dum til tider i skoletimene. Jeg var blant annet hun som alltid satt igjen sist på tentamener, fordi jeg måtte bruke så mye lengre tid med oppgavene enn mine medelever.
– Tidlig i ungdommen begynte jeg å lese mye og ekstra på fritiden, og alt ble gjort i hemmelighet. Ingen visste noe, ikke en gang mine foreldre, fordi jeg ikke ville være dårligere enn de andre. Fikk vi oppgaver på skolen, jobbet jeg ekstra med disse hjemme også, uten at lærerne mine visste noe.
– Jeg er sta og vil alltid gjøre mitt beste, men skjønte ikke hvorfor jeg måtte bruke så lang tid på så mye.
– Da du gikk på Engesland skole, så kunne jo lærerne kanskje oppdaget utfordringene dine og gjort noe med dette. Men når vi ser vitnemålet ditt, med hele 13 seksere av 16 karakterer, så er jo det helt unikt, og ikke helt enkelt for lærerne å fange opp dine utfordringer?
– Det er nok riktig når jeg ser det i ettertid, men da visste jeg ikke at jeg kunne ha en diagnose. Den jobben jeg la ned med gode resultater på ungdomskolen, gjorde jo at lærerne ikke skjønte at jeg kunne ha dysleksi.
Burde du ikke sagt ifra på ungdomsskolen, at ting var vanskelig til tider?
– Det burde jeg nok, når jeg ser tilbake. Jeg ville ikke bry lærerne med mine utfordringer og vil jo være selvstendig, og som sagt er jeg jo litt sta, forteller hun med glimt i øyet.
– Men jeg husker ekstremt godt. Memorering er en av mine styrker. Det er noe som har hjulpet meg godt i mange av fagene jeg har hatt.
– Så, i slutten av 1. klasse snakket jeg med en venninne, som fortalte at hun hadde dysleksi. Da hun fortalte om sine utfordringer, så oppdaget jeg at vi hadde mange like problemer i skolearbeidet. Alt hun fortalte om sine lese -og skrivevansker, var så å si identiske med mine. Hun leste seint, skrev seint, brukte lang tid på oppgaver og prøver, hadde mange skrivefeil, og var dårlig i engelsk.
– Og så var hun veldig god på de samme tingene som meg. Da begynte jeg å skjønne at dette kunne gjelde meg også, når jeg fikk se hennes dysleksitester.
Da testet du deg med en gang, for å få svar på at du faktisk ikke var «så dum», som du trodde?
– Nei, jeg ventet. Så tok lærerne som sagt testen for snart ett år siden. Testen viste noen vansker, men ikke nok for å få diagnosen da. Det var etter at mine søsken ble testet og fikk diagnosen, at jeg begynte å lure på om det kunne være noe feil med min test.
– Etter ny gjennomgang fra blant annet PPT ved skolen utover vinteren, der de gikk nøyere gjennom min test, så fant de mer informativt om min diagnose, og svaret var da entydig – jeg hadde dysleksi.
– Jeg var redd for svaret. Hadde jeg ikke til slutt fått beviset om diagnosen min, ville jeg gått og kjent på om det kunne være noe annet galt med meg. Så det var en lettelse å få dette bekreftet, forteller Maria.
– Nå sitter du på fasiten og med en diagnose. Hva vil du fortelle og anbefale til andre unge der ute, som har skrive- og lesevansker, med og uten dysleksi?
– Da vil jeg si at man aldri må gi opp. Alle kan bli gode til noe. Og er du i tvil om noe, så si i fra på skolen så tidlig som mulig om du merker noe er vanskelig.
– Til slutt, hva gjør Maria etter videregående?
– Da er det enten et år på folkehøyskole, eller et år på bibelskole. Etter det blir det vel høyskole regner jeg med. Jeg vet at uansett utdanning jeg tar, så er det mennesker jeg vil jobbe med, avslutter en meget oppegående student.
At hun har 13 seksere fra ungdomskolen, og nå over 5.5 i snitt i 3. klasse på videregående, er ikke bare fortellingen om den «beste eleven», eller en skrytehistorie om karakterer. Men like mye om ei ung jentes iherdige innsats.
