Hei, jeg heter Susanne Zhi Qian Ås og er 19 år. For de som ikke allerede vet, så er jeg adoptert fra Kina og kom til Norge da jeg var to år gammel. Etter at Birgitte Ås og May Alette Colbjørnsen har turt å stå frem om sine opplevelser fra skolene på Birkeland, har jeg nå valgt å stå frem om mine opplevelser.
Jeg har alltid visst at jeg er annerledes og skiller meg ut, fordi jeg har mørkt hår, litt smalere øyne enn resten og litt brunere i huden. Likevel tror jeg ikke det er noe som kunne forberedt meg på hva som skulle skje med meg de 4-5 siste årene av barneskolen, og hvor lite villige de voksne var til å hjelpe meg.
Det skulle vise seg at jeg skilte meg mer ut enn jeg trodde. Det startet forsiktig med at en gutt stadig skulle kommentere på utseendet mitt. Ettersom vi gikk i 3. klasse, var det en begrensning på hvor stygge ord man kunne og hvor opptatt man var av kroppsformer. Derfor var de fleste kommentarene om øynene mine, hvor han ofte ville prøve å etterligne hvor smale øyne jeg hadde. I 4. klasse begynte han å skrike stygge ord til meg. Hore, bitch og neger var de vanligste ordene han skrek til meg, og disse fikk jeg høre flere ganger i løpet av skoledagen. I og med at han skrek disse ordene hørte selvfølgelig flere lærere det, men alt de gjorde var å se på han og riste på hodet før de gikk. Ikke engang på vei hjem fra skolen fikk jeg fred. Som liten likte ikke foreldrene mine at jeg skulle gå til og fra skolen alene, selv om jeg bodde relativt nærme. Derfor tok jeg ofte buss. Men siden jeg bodde nærme var bussen jeg tok, bussen som etterpå gikk til Vassbotn ved Ogge. Hver gang jeg gikk på bussen ville folk stønne og si «kan du ikke gå hjem? Du lager bare problemer hvis du tar bussen». Det var derfor ganger der jeg gikk av bussen, mens jeg gikk grinende hjem.
I 5. klasse begynte den fysiske mobbingen, noe jeg overhodet ikke kunne forsvare meg mot. Jeg eide ikke muskler i det hele tatt og var egentlig bare et skjelett. Hvem som helst kunne ha skadet meg hvis de ville, uten at jeg kunne ha gjort noe som helst skade tilbake. Igjen startet det ganske forsiktig med knuffing, men etter hvert ble jeg lagt ned i bakken, dyttet og holdt hardt inntil veggen, lugget og spyttet på. Dette skjedde i klasserommet, i friminuttene og i gangene. Igjen fikk flere lærere med seg hva som skjedde med meg. Det var da de sa det klassiske, «han bare flørter med deg», mens de lo.
Det var likevel noen lærere som kom bort til meg etter at de så hendelsene og spurte om det gikk bra med meg. Da jeg svarte nei med øynene fulle av tårer, ble jeg fortalt at jeg måtte tilgi mobberne. For å få slutt på mobbingen skulle jeg ta mobberen i hånden og si «unnskyld, jeg tilgir deg». Hvis jeg noen gang skulle komme til å si «hvorfor gjør dere ikke noe for å hjelpe?» ville lærerne svare med «denne eleven har det litt vanskelig hjemme. Vi vil ikke lage flere vanskeligheter ved å tilkalle foreldrene».
Det var noen ganger at mobberen hørte at jeg spurte de voksne om hvorfor de ikke gjorde noe for å bedre situasjonen. Jeg måtte da etterpå unnskylde meg til mobberen for å ha «truet» med å blande inn foreldrene. Jeg turte derfor aldri å si noe til foreldrene mine om hva som skjedde med meg på skolen, fordi jeg ville ikke være den slemme som lagde vanskeligheter for andre.
I løpet av årene ble jeg også mer og mer utestengt i friminuttene. Vi spilte ofte fotball i friminuttene og for å bestemme lagene, var det to personer som etter tur skulle velge hvem de ville ha på laget sitt. Jeg skal innrømme at jeg aldri har vært noe god i fotball, så jeg skjønner at jeg ikke var så mye til hjelp. Men jeg ble ikke valgt til å være på noen av lagene, jeg ble totalt oversett som om jeg var usynlig. Alle begynte å spille mens jeg sakte måtte trekke meg vekk fra banen for å ikke stå i veien.
De få gangene jeg ikke gikk grinende fra fotballbanen var når jeg sa til venninna mi «jeg er ikke på noe lag, ingen valgte meg», og hun svarte «det går bra, bare vær på samme lag som meg».
Når vi ble eldre, var det mer populært å gå rundt skolen og bare snakke. Jeg måtte dilte etter «venninnene» mine hvert friminutt mens de snakket om alt de skulle og hadde gjort sammen på fritiden.
I 6. klasse begynte nettmobbingen. De fleste som benytter seg av å mobbe andre på nett gjør det for å kunne være anonyme. I mitt tilfelle visste jeg veldig godt hvem det var som skrev de stygge tingene til meg. Det foregikk på internettspillet MovieStarPlanet, som var veldig populært når jeg var mindre. De var to-tre stykk som skrev dritt til meg kun fordi jeg hadde kalt en av dem for bestevenn. De virket nærmest fornærmet for at jeg hadde sett på dem som mine venner. Når ble det slemt å kalle noen for bestevenn? En guttegjeng begynte også etter hvert å finne på ting om meg og siden de var populære trodde selvfølgelig alle på dem. De ville si ting om meg som ikke var sant, men som fikk meg til å se teit og dum ut. Jeg ble gjort til latter hver eneste time jeg hadde med dem, og hver eneste gang de så meg i friminuttet.
I 7. klasse hadde jeg fått nok av alle årene med mobbing. Jeg var psykisk utslitt, lei av å ha skyldfølelse over hva som skjedde med meg, og visste ikke hvordan jeg skulle rope om hjelp. Dette førte til at jeg begynte med selvskading, og selvmordstankene tok etter hvert overhånd. Jeg lukket meg fullstendig for alt og alle, viste ingen hvor ødelagt jeg var. Først i 9. klasse turte jeg å fortelle kontaktlæreren min om selvskadingen og selvmordstankene, og for første gang ble foreldrene mine kontaktet.
Jeg var glad for at det jeg sa endelig ble tatt på alvor, men jeg kunne ønske dette hadde skjedd tidligere. Fordi jeg syns virkelig det er synd hvis man må utvikle selvmordstanker før skolen er villige til å hjelpe. Hjelpen skulle vært der i starten før jeg fikk selvmordstankene, og jeg er ofte skuffet over meg selv som lot lærerne gi meg skyldfølelse hvis jeg ba om hjelp.
Jeg håper alle foreldre dobbeltsjekker med barna sine hvordan de virkelig har det på skolen, fordi det er så lett å late som alt er bra.
Til dere som ikke har det greit på skolen, ikke vær redd for å rope om hjelp. Du vil senere takke deg selv for at du turte å gjøre det.
Så håper jeg at de voksne på skolen forstår at barns psyke er utrolig viktig å ta seriøst.
Skolene på Birkeland er faktisk ikke mobbefrie.
Susanne Zhi Qian Ås
_____________
Leserinnlegg
